Hvert år bruker jeg en mainatt ved tjernet jeg for alvor ble hekta, der jeg fikk min første skogsørret, der jeg fikk den første over 400 gram på flue, der jeg fikk mine første fluefiskekompiser, der jeg så den første ørreten over 1,1 kilo, der jeg skjønte at montananymfa må trekkes helt inn til bredden i mainatten og der jeg lærte viktigheten av å begrense fiskeutsettingene for å skape et spennende vann.
Svartkulp ble sammen med fire andre Østmarkstjern rotononbehandlet i 1972. Behandlingen var 100 % effektiv. Gjedder, abborer og en og annen slunken ørret fikk så det holdt, og året etter ble de fisketomme tjerna besatt av ørretunger.
Takket være beskjedne utsettinger har Svartkulp i årevis vært et av de få tjerna i Østmarka hvor det har vært mulig å få flotte fisker. Senest for to år siden tok jeg en gild 900 -grammer en forsommernatt.
27. mai i år var en sånn kveld; fishy, varm, overskyet, og da jeg kom fram til myra i sørenden da det kun var antydning av kveld igjen var alt tilsynelatende som før. To forsiktige vak tett på myrkanten til høyre. I 900-gramsvika til venstre hørtes et og annet forsiktig sipp.
Fiskeskjelven! Problemer med å treffe krokøyet med fortomspissen. Ingen ferske tråkk på myra. Yes!
Første kastet rakk knapt å lande før flua ble tatt. 26 cm! Ikke noe å rope hurra for, men iallfall et tegn på at fisken var på hugget! 20 minutter senere vippet jeg den sjette opp på myra. Antallet bomslag var det dobbelte. Fisk nummer sju øynet et visst håp, en fet krabat på 31 cm . Deretter gikk det nedover for alvor. Vi snakker skikkelig utforbakke. Da jeg pakket sammen klokka 01.30, hadde jeg landet langt over dusinet og vært i kontakt med det dobbelte. Jeg hadde verken kjent eller sett snurten av skikkelig fisk.
Hvorfor i helvete ikke nøye seg med å sette et beskjedent antall fisk heller enn å pøse på med ørretunger i et vann som Svartkulp?! Harmen over vulgære fiskeutsettinger i Oslomarka preget hjemturen.
Prolog
Et par dager etter den tragiske opplevelsen fikk jeg opplyst at det ble satt 50 ørretunger i Svartkulp i fjor, med det som argument at OFA måtte kvitte seg med tusenvis av overskuddsfisk fra settefiskanlegget. Utfra hva jeg opplevde er trolig tallet langt høyere, men uansett er det mer enn det dobbelte av hva som har vært vanlig å sette i dette vannet de siste årene.
Når overproduksjon av settefisk heller enn å destrueres settes ut i gode fiskevann, er det noe grunnleggende galt. Det jeg opplevde i Svartkulp var ikke et engangstilfelle. I Søndre Heggelivann, et av de bedre vannene i Marka, ble det eksempelvis plumpet ut 5000 overskuddsfisker ifjor. I Heggeli var det heller for mye enn for lite fisk fra før.
Antallet ”overskuddsfisk” fra OFAs settefiskanlegg som havnet hvor i løpet av fjoråret, vet kun de som jobber på anlegget. Fiskeutsettingene i Oslomarka er fortsatt ikke offentlig informasjon. Det er på tide at de som eier vannene; Løvenskiold og Oslo/Akershus fylke krever full offentliggjøring av settefisktallene!
Lars Nilssen
(Svartkulpmassakerens harde fakta: 1 x 31 cm, 3 x 28 cm, 3 x 25/26 cm, 4 X 24 cm, 4 X 20 cm)
