«I 1958 sto Viuldemningen ferdig, den siste av i alt fem demninger som temmer Randselva. I løpet av noen uker ble halvannen kilometer av de viktigste gyte og oppvekstområdene til en av norges mest potente storørretstammer satt under vann. Å fjerne denne demningen er det viktigste tiltaket en kan gjøre for å styrke en av landets viktigste storørretstammer. Viulfoss kraftverk produserer strøm til 3400 boliger. Selskapet eies av kommunene i området. Er de villige til å ofre denne dråpen i det norske krafthavet for å berge den unike nasjonale ressursen de har i sin nærhet?»
Sitatet er hentet fra ingressen til artikkelen Randselva – hva nå?, som ble publisert i Alt om Fiske nr 6/20016. Her er flere utdrag fra artikkelen:
«Gyteelv for norges største ørreter. I Tyrifjorden finnes det to storørretstammer; en nedstømsgytende og en som bruker Randselva som gyte og oppvekstområde. Det er denne stammen som fra gammelt av er kjent for sine enorme fisker. Hver høst svømmer Tyrifjordens storørreter opp i Randselva for å gjennomføre sin paringsakt. Før Viuldemningen ble bygget var elvestrekningen nedstrøms Viul hovedgård dens viktigste gyteområde, og det var her fisket etter de store gytevandrerne var som best. Med utbyggingen i 1958 ble den buktende elva forbi gården omdannet til et vann. Da den 16 meter høye demningen ble bygget to kilometer nedstrøms den gamle Viulfossen, var det ingen som ofret storørreten en tanke. Fiskepassasje var verken påtenkt eller krevet. Ingen ante konsekvensen det lille kraftverket ville få for en av verdens betydeligste ørretstammer.
Bjørn Smith med Norgesrekordfisken
Norgesrekordelva. På ettermiddagen 21. september 2001 satt Bjørn Smith hjemme og telte på knappene om han skulle ta turen ned til elva eller ikke. Han begynte å bli lei. Jakten på de store gytevandrerne fra Tyrifjorden hadde okkupert nesten hver ettermiddag og kveld siden begynnelsen av august. Resultatet hadde vært heller tynt. To dager tidligere hadde han fått en på tre kilo. Det var det hele. Da den solrike og varme ettermiddagen med ett endret karakter til en overskyet og trykkende kveld, bestemte han seg for å ta nok en tur ned til elva. Da han kom ned var kompisen allerede på plass. Gjengen som bruker høsten til å jakte på de store gytefiskene fra Tyrifjorden var de samme kveld etter kveld, uke etter uke. De levde som skiftarbeidere, med det til forskjell at jobben verken var betalt eller verdsatt av andre. Selv hadde Bjørn vurdert å gi seg, slutte å sveipe tohåndsstanga langs elvebredden, selge utstyret og gå over til å fiske med enhåndsstang etter stasjonær elvefisk. Men det som skjedde denne kvelden fikk han til å fortsette og bruke hver eneste høst på samme vis i ettertid. På det femte kastet ut i strømmen der han to dager tidligere hadde hatt fiskekjenning, satt det plutselig bom fast. Han hadde kroket den største ørreten som er tatt på flue i Norge, en fisk som 15 år senere fortsatt troner ørrettoppen med sine 10,6 kilo. Fisken til Bjørn var den fjerde fluerekordfisken Randselva har levert gjennom tidene.
I de fire årene fra 2008 – 2011 ble det tatt 55 storørreter på sportsfiskeredskap i Randselva. Gytefisktellingene i samme periode anslår at dette var ca 25% av storørretene som fantes i elva. Antall gytefisker er estimert ut fra snorkling, fangst og stamfiske. Antallet storørreter som kom opp fra Tyrifjorden for å gyte i årene 2008 – 2011 var henholdsvis; 84, 61, 48, 57. Vi snakker med andre ord om en meget sårbar bestand.
Klekkerier og fiskeutsettinger. I 1863 flyttet Fredrik Dunker inn på gården Nedre Alme på vestsiden av Randselva sør for Hvalsmoen. Han hadde en stor interesse i livet; å eksperimentere med utklekking av ørretyngel. Allerede på midten av 1800-tallet mente mange det var blitt lite fisk både i Randselva og Tyrifjorden. I 1859 sto det en invitasjon i Ringerikes blad til dannelsen av et selskap til ”opprettelse av utklekningsapparat”. Anlegget skulle etableres et sted mellom Hønefoss og Viul. Dunker mente den svenske Venernlaksen ville gi best settefisk. Han fikk tak i befruktet rogn, og i løpet av 1870-årene ble det satt ut flere tusen yngel fra ”Dunkerfiskereiene”. Mye tyder på at innsjølaksen fra Sverige var et midletidig prosjekt, for etter hvert fanget Dunker stamfisk i ruser i Randselva om høsten. Ringerike Sportsfiskere ble stiftet i 1934. Også de hadde produksjon av yngel og settefisk som prioritert oppgave. I 1943 sto et klekkeri under broa i Hønefoss ferdig. I årene fram til 1958 produserte foreningen 1,7 mill yngel og 112000 settefisk av befruktet rogn fra Randselvas ørreter. Yngelen ble satt i elva like etter den var klekket på forsommeren. Fra 1958 til 1974 ble gjennomsnittlig 40 liter rogn årlig hentet fra storørreter som skulle gyte i elva. Fram til for 10 år siden var høstfisket etter stamfisk til klekkeriet hovedgesjeften til foreningen. Det er blitt fanget gytefisk i Randselva i snart 150 år. Heller enn å la fisken formere seg naturlig i elva, har en trodd at det vil bli flere overlevende fisk av rogna ved å fjerne den fra sitt opphav og klekke den på kunstig vis, for deretter å sette yngelen ut igjen i elva. Hvor mye rogn som er blitt forhindret i å havne i elvegrusen og hvor mange yngel som er satt ut i Randselva gjennom tidene, er det ingen som vet. Det en imidlertid vet er at jakten på stamfisk til klekkeriene ble mer og mer effektivisert. Fra å bruke ruser gikk man over til å drivgarnsfisk i oktober. Fra 1988 til 2010 ble det fanget 835 gytefisk fordelt på 473 hunner og 362. Fisken ble fanget med drivgarn på nedsiden av Viul. Det er forunderlige at ingen stilte spørsmålstegn ved aktiviteten før langt ut på 2000-tallet. En levde og handlet i god tro. Mye tyder imidlertid på at det som ble utført i det godes hensikt har vært en viktig årsak til at storørretstammen i Tyrifjorden i dag er så godt som borte. Hvis ikke kunstig befruktet og klekket yngel settes ut i små sidebekker hvor den ikke konkurrerer med ørretunger som er naturlig produsert, vil den dø.
Storørreten i Tyrifjorden har samme livssyklus som en sjøørret, med det til forskjell at den bruker fjorden som hav. Ungene som klekkes og vokser opp i elva, oppholder seg her i noen år før de forlater sine hjemtrakter og svømmer nedstrøms. Overlever de ferden ned til fjorden skifter de til fiskediett, legger på seg raskt og vender tilbake til sin fødeplass som gytemodne storørreter noen år senere. Utvandringen skjer når de er pluss minus 25 cm lange. Erfaringer fra det eneste vellykkete utsettingsprosjektet i store elver som finnes, sier at nøkkelen til suksess er å sette fiskene i mai; det året den blir smolt. Da går settefisken rett ned i fjorden og slipper å etablere seg i elva.
Flyfoto før og etter bygging av Viuldammen i 1958. I den store U-formete elvesvingen på bildet fra 1947 fantes mange av storørretenes viktigste gyteområder. Siden 1958 har de stått under vann.
Siden tømmerdriften og industrialismen startet har storørretene i Randselva fått gjennomgå. Forurensingen fra tresliperiene og cellulosefabrikkene var betydelige. Elva var i perioder både grønn og blå. Fisket etter de store har gått opp og ned, men det var først med kraftproduksjonen storørretstammen begynte å få den knekken, som for alvor slo inn på slutten av forrige århundre. Det finnes ikke en eneste fiskepassasje i forbindelse med kraftdammene, og effektkjøring av kraftanleggene med raske endringer i vannmengden utgjør en betydelig negativ faktor både for fisken og insektslivet i elva.
Helge Gustavsen var en av de som opplevde den siste storhetstiden for storørreten i Randselva. I løpet av måned høsten 1977 tok han 16 ørreter med en samlet vekt på 43 kilo. Når Helge i dag tenker tilbake på fangsten, er den nesten uvirkelig. Han alene tok like mange storørreter på en måned, som det alle fiskerne i elva tar på en hel høst nå for tiden (og det i et godt år). Den fisken Helge husker best er imidlertid den han tok 20 år tidligere, i 1957. Uten stang og snelle, kun med boks og snøre kastet han devonsluken ut i en av strømmene, som året etter var slukt av den nye kraftdammen som Viuldemningen sørget for. Meg bekjent finnes det ingen rekordliste over ørreter tatt på boks. Hadde så vært tilfelle ville trolig ørreten på 6,1 kilo som gapte over devonsluken til Helge høsten 1957 kommet høyt opp. Fisken til Helge var en av de siste Tyrifjordørretene som ble tatt i området ovenfor Viuldemningen. Da den sto ferdig var det bom stopp. Dammen ble etablert uten fisketrapp og ble dermed et 100 % effektivt vandringshinder. Ingen ørret kan forsere et fossefall på 16 meter.
Viuldemningen under byggingen i 1958.
Det er mange grunner til dagens katastrofale tilstand for storørreten i Randselva, men byggingen av Viuldemningen er trolig hovedårsaken. Den gangen var det mangel på strøm på Hadeland. Kraftturbinene hadde en viktig funksjon, og det var en tid da de politiske prioriteringene ikke hadde miljøspørsmål på agendaen. Verden har heldigvis endret seg siden den gang. Vi har råd og kunnskap til å velge annerledes. Kraftverket leverer strøm til 3400 boliger; en dråpe i havet i forhold til den totale vannkraftproduksjonen her til lands. I USA rives gamle og små kraftverk som i et stort perspektiv gjøre mer skade enn gagn. Akkurat på dette området har vi noe å lære av amerikanerne. Tiden er inne for å fjerne Viuldemningen, la elva renne som den gjorde før 1958 og la storørretene på ny få ta i bruk sine opprinnelige gyte og oppvekstområder. Skal bevaring av storørretstammene i landet vårt bli mer enn tomme ord, er det slike tiltak som må til.
Lars Nilssen
