Bibio pomonae sør på Hardangervidda (Foto: John Fredrik Hove)
Det er tre år siden sist. Fjellet i Sør-Norge blir i disse dager dynget ned med insektet Bibio pomonae, også kalt russeflue. Den 10-14 mm lange hårmyggen varierer kraftig i antall mellom ulike år. Enkelte år er det umulig å finne voksne mygg, andre kan de være veldig tallrike. I følge nordnorsk folketro skulle store massesverminger av denne arten varsle en kommende krig. Arten ble derfor kalt krigsflue. Navnet russeflue kommer av at man trodde de store mengdene store mygg som av og til dukket opp var blåst inn fra Russland. På Island blir arten kalt Galdraflúga, som henspiller på at den ble satt i sammenheng med magi (galdring).
Gud vet hvor mange historier jeg har hørt om avsindige vakfester i august, når russeflene havner på vannet i hundrevis. Men hva i all verden er det som skjer når så er tilfelle og det ikke er et eneste vak å se? De siste dagene har jeg hatt flere telefonsamtaler med dyktige fiskevenner som har vært på rett sted til rett tid. Alt har stemt utenom det vesentligste; vaking. Nord på Hardangervidda, hvor Knut Holager tok oppslagsbildet var det tidvis så mye bibio på vannet at en nærmest kunne gå tørrskodd. Men ørreten var null interessert.
Bibio i hundrevis i overflatefilmen på et vann nord på Hardangervidda tirsdag formiddag. Ikke ett vak! (Foto: Knut Holager)
I løpet av tre netter ble det tatt et dusin garnfiskede ørreter i vannet. Av disse hadde kun to mat i magen; Bibio i et voldsomt antall. Disse var trolig tatt under vannfilmen. Kan det ha noe med at det var fullmåne på torsdag kveld, at fisken er langt mer følsom for månens svulstighet enn det vi som avviste Napp og Nytt sin huggtabell i en alder av 17, liker å innrømme.
Ikke vet jeg, men i begynnelsen av uka får jeg forhåpentligvis svar på akkurat det spørsmålet. Da bærer det atter til fjells, og mandag er det fire dager etter full måne – ideelt i forhold til måneteorien!
LN
