Sik, en art det virkelig skulle vært fisket hardere på – over mange år – i de store sjøene i Nordmarka.
OFA organiserer i disse dager uttynningsfiske i flere vann og tjern i Marka. Som tilfelle var i de vannene de hadde prøvefiske i fjor høst, settes det ut ørret i etterkant «for å tette hullet» i fiskebestandene. Argumentasjonen for å sette ut enda mer ørret i marka og bli kvitt de enorme mengdene settefisk på oppdrettsanlegget i Sørkedalen, blir stadig mer oppfinnsom. Like lite som det tynningsfiske som nå organiseres har overlevd historiens skraphaug, er ørretutsettinger basert på slik argumentasjon ikke noe annet enn et ønske om maksimale utsettinger.
En av OFAs viktigste arbeidsoppgaver i tiårene etter 2. verdenskrig var kampen mot ugressfisk. Hovedfienden var abbor, men etter hvert kom også mort og røye inn under definisjonen. I tiår etter tiår ble det desimert titusener av uønskete fiskeindivider. I enkelte vann hadde masseutryddelsen en viss effekt, men i det lange løp var de flerfoldige hundrer av dugnadstimer med garn og teiner til ingen nytte. Historien har vært den samme over hele landet. Kampen mot ugressfisk har vært like mislykket som amerikanernes krig mot narkotika, på tross av gode intensjoner og betydelig innsats. Når det kommer til ugressfisk og drugs er virkeligheten mer komplisert enn det en skulle ønske, uansett om en satser enorme ressurser på tilsynelaende effektive løsninger.
I slutten av forrige uke var følgende å lese på OFA sine Facebook-sider:
“I helgen skal vi drive et forsøk på tynningsfiske av mort med finmaskede garn i Åbortjern sør for Triungs … Målet er å prøve å bli kvitt en del mort som er en sterk næringskonkurrent til ørret, og å erstatte noe av uttaket med ørret rett etterpå før mortebestanden rekker å fylle «hullet» selv med egenrekruttering. For å få noe merkbar effekt må det nok et ganske omfattende uttak til. Det blir derfor mange finmaskede ofagarn og vøler uti dette vannet fra i kveld.”
“Første natt med tynningsfiske av mort i Åbortjern ga god uttelling. Det ble 622 mort og 273 små abbor, pluss noen småfalne ørret under 150 gram på 8 garn … Morten er full av rogn så det gjelder å få opp så mange som mulig i løpet av kort tid. Til slutt vil vi supplere med ny ørret fra anlegget for å fylle igjen noe av hullet etter morten og abboren vi tar ut.”
I går ble helgens garnfiske oppsummert : “Totalt på to dager har vi tatt opp 1108 mort og 438 abbor. Med et snitt på 60 gram er det drøyt 90 kilo. En god start. Målet er å få ut 10.000 mort i år før vi setter ørret.” (Når de resterende 8800 mortene, som skal til for å fylle målet, skal tas av dage er ikke angitt)
Abbortjern likner på Langvann i Østmarka, både hva angår størrelse og fiskesammensetning. Langvann var et av de første vannene hvor OFA satt ut ørret – I 1936. På 1960-tallet ble det innført drikkevannsrestriksjoner som forbød fiske, men disse ble opphevet i 1981. I de etterføgende 15 årene ble det drevet et intenst garnfiske med uttak av tusenvis av mort og abbor hvert år. Som OFA gjorde i helgen, ble likene partert og “ført tilbake” til vannet i håp om at nedbrytelsen av fiskekjøttet skulle medføre økt produksjon av insekter og dermed mer mat for ørret. Lagleder Trygve Holt drev et nitidig fiske med effektive metoder. Selv var jeg med på arbeidet årevis og overførte mye av lærdommen fra Langvann til Eriksvann, et annet Østmarksvann med samme fiskesammensetning.
Etter ti år ga vi opp. Det viste seg å være en umulig oppgave å manipulere den sammensatte og komplekse fiskebestanden til ørretens (og dermed vårt eget) beste. På tross av meget beskjedne (og i Eriksvann ingen) ørretutsettinger, klarte vår prikkete venn i liten grad å dra nytte av det vi holdt på med. Det vi imidlertid fikk til var å manipulere abbor og mortbestandene innad og i forhold til hverande ved å gi rom for nye generasjoner når de gamle gradvis ble radert ut i garn og teinedøden.
Har de som organiserte helgens uttynningsfiske i Abbortjernet satt seg inn i sin egen historie? Tvilsomt, selv om de grundige rapportene fra tynningsfiskeprosjektene garantert finnes i OFAs arkiver. Hadde de lest dem, vill tonen neppe vært så bråkjekk og lite ydmyk ovenfor et problem som definitivt ikke kan løses med quickfiks-metoder, med mindre man tar kjemiske våpen som rotenon, i bruk.
Ideen om å «fylle hullet» med ørret vitner om et matematisk og enfoldig forhold til et komplekst økosystem. De tusener på tusener av abbor og mort som har svømt og spist i Abbortjernet i mange år har trolig bidratt til å støvsuge vannet for potensiell ørretmat. Å bygge opp igjen et grunnlag for nye ørretunger tar tid og er ikke gjort straks man tar ut tusenvis av ørretmat-predatorer. Hvor lang tid slike prosesser tar, vet man lite om og vil variere fra vann til vann. Men det finnes definitivt ikke noe vitenskapelig grunnlag for å se på fiskesamfunnene som en rund kake oppdelt i stykker, hvor et eller flere stykker må erstattes om de fjernes. Problemet er vel heller at kaken med en slik tanke har vært for stor. Den bør heller krympes med så mange permanente hull som mulig, enn å fylles opp med sultne ørretunger.
Forøvrig:
– Hva vet OFA om vannets egenrekruttering av ørret? Er ikke bekken i nordenden en vel fungerende gytebekk som år om annet produserer nok småørret til at vannet klarer seg OFAs ivrige fiskeutsettere?
– Skal det ikke ligge en undersøkelse av gyteforutsetninger og eksisterende ørretbestand til grunn for å sette ut flere ørreter. I våre dager holder det neppe som argumentasjon at et hull må tettes for å få sette ut tankfisk fra OFAs oppdrettsanlegg i Sørkedalen!
Lars Nilssen
Fra tynningsfiske av ørekyt (foto:Lars Monrad
