Å reversere en prosess er som oftest langt vanskeligere enn å starte den. Kampen mot ugressfisk har vært like mislykket som krigen mot narkotika. Historien om Takvannet i Troms er fortellingen om unntaket som bekrefter regelen.
Det 15 kvadratkilometer store Takvannet i Troms
Takvatnet var kjent for sine flotte fete gulbuker fram til slutten av 1920-tallet. Om dette var et ørretnavn Østerdølene tok med seg sørfra da de befolket indre Troms på midten av 1800-tallet, er uklart. Men det vi vet, er at gulbuker er brukt som beskrivelse av ørret, som i tillegg til å ha gul buk, også er usedvanlig fete og store. De er ofte å finne i relativt store innsjøer med små gytebekker. Oppholdstiden på rennende vann er liten når den først har vandret ut fra bekken hvor den er født. Det hevdes at de er gule i buken fordi de lever på grunnene i innsjøer som er rike på sand og grus. Dette er områder hvor mattilgangen er stor, variert og dominert av næringsdyr som gjør ørretkjøttet fett og rødt.
På 1920-tallet økte grådigheten blant lokale grunneiere i takt med at været ble kaldere og fisket dårligere. Gulbuken fikk kjørt seg fra flere kanter. Bekkene frøys til is om vinteren. Yngelen døde. Reproduksjonen var på et minimum. Kjølige somre førte til lav produksjon av ørretens næringsdyr, og en hektisk garnaktivitet tok livet av store deler av bestanden. I 1930 var det så få igjen at et par lyse hoder klekket ut en plan. Den skulle få katastrofale følger. I nabovannet Fjellfroskvatnet var fiskebestanden fortsatt stor, men her var det røya som dominerte fangstene. Den virket som en utømmelig ressurs uansett vær og vind. Så hvorfor ikke overføre et par snes rødbuker fra Fjellfrosk til Takvatnet så kan vi utvide både fargespekteret og fangstene våre?! Som tenkt så gjort. Årene gikk, lite skjedde, men som ved et trylleslag kom fisken tilbake med det til forskjell at de like ofte var røde som gule i buken. Den tilsynelatende stabiliteten skulle imidlertid bli kortvarig. Så galt gikk det at de samme karene med den lyse idéen igjen kom sammen og klekket ut atter en katastrofal plan. Denne gangen var det ikke mangel på fisk, men mangel på mat til fisken, som var problemet. Sørget de bare for nok næring, ville fisket sikkert ta seg opp igjen til nye høyder! Slik havnet stingsilda i Takvannet. Det hendte at en og annen stingsild forsvant inn i en ørretkjeft, men heller enn å bidra som predatorføde, ble stingsilda enda en art som skulle ta for seg av det felles matfatet. Som yndet vert for måkemakk og andre parasitter, ble de småvokste røyene snart befengt med parasitter.
På 1970-tallet begynte man med støtteutsettinger av ørretunger fra en rekke ulike vassdrag. Håpet var at det skulle styrke ørreten mot de overtallige hordene av røyer. Men heller ikke det nyttet. Verken Tunhovd eller andre såkalte fiskespisende ørretstammer økte antallet gulbuker. I 1980 utgjorde ørret under én prosent av fiskesamfunnet i Takvatnet. Ingen gadd å fiske her verken med garn eller annen redskap.
Fire år senere deiset de første teinene i sjøen. Vannet var delt inn i fem soner, og det var foretatt en omtrentlig beregning av røyebestanden. Grunnlaget var lagt for igangsettelsen av det største uttynningsprosjektet som noen gang har vært foretatt i Norge: I de påfølgende fem årene fisket 150 teiner opp i overkant av 700 000 røyer.
I begynnelsen ble det også prøvd med not og garn, men nettingrusene viste seg overlegne. Det beste fisket var på ettervinteren på grunt vann. Ved hjelp av snøscootere og motoriserte isbor kunne én mann tømme mellom 50 og 100 teiner daglig. De to første årene besto fangsten kun av gammel parasittbefengt kjønnsmoden røye. Da en kvart million av dem var destruert i store stålkar tilsatt maursyre og senere brukt til å fore den lokale grisebestanden, var det ungrøyene sin tur. I årene 1987 til 1989 gikk disse i rusene i et tilsvarende antall, og gradvis fikk man se den forventede endringen. Rødbukene ble yngre, blankere, fetere og mindre befengt med parasitter. Hvilken påvirkning dette ville ha på ørreten, var uvisst. Men snart skulle antagelsene og håpet slå til.
Det radikale uttaket av individer gjorde at marflo og andre viktige næringsdyr, som var beitet ned til et minimum, tok seg opp. Og plutselig var de tilbake i et antall som økte fra år til år – de store gulbukete ørretene som hadde vært borte i 50 år. I 2005 var andelen ørret like stor som røye. Ved hjelp av analyser, teiner, interesserte grunneiere og tålmodig innsats over mange år, klarte man å snu balansen i vannet. en tilstand som har vart i mer enn 20 år.
Takvannsrøyer til analyse høsten 2016. Vannet har i dag en flott røyebestand og de store ørretene er tilbake.
I dag er hovedproblemet i de fleste ørretvann i Norge at bestandene av røye og sik er for store. Lærdommen fra Takvatnet burde være innlysende allemannseie. At det ikke settes i gang tilsvarende uttynningsprosjekter, handler om latskap, prioritering og penger.
Dette er et utdrag fra undertegnedes bok ØRRET, som nylig kom på VEGA forlag. Kjøp boka her:
http://www.vegaforlag.no/utgivelser/ørret/
