I årevis sto junifisket mitt i vulgataklekkingenes tegn. For fem år siden skiftet jeg fokus. Jeg hadde ventet lenge nok på de massive klekkingene som må til for å løfte mange og store fisker. Det var befriende å vinke formiddagsfisket farvel og heller konsentrere vulgatainnsatsen på varme sommerkvelder. Men gammel vane er vond og vende. De siste 14 dagene har jeg hatt et gedigent tilbakefall. Det har ikke medført annet enn å bekrefte de frustrasjonene jeg ga uttrykk for i siste nummer av Alt om Fiske. Det meste av artikkelen kan du lese her:
Ephemera vulgata er uten sammenlikning vår største stillevannsdøgnflue. Er du i tvil om det du ser på overflaten er vulgata eller en annen døgnflue, er det garantert det siste. Vulgataen er nemlig så svær at den ikke er til å ta feil av! Bare kroppen er gjerne lengre enn to cm. De tre haletrådene er nesten like lange. I tillegg kommer vingene, med en størrelse som får de andre stillevannsdøgnfluene til fremstå som små puslinger.
Nyklekket vulgata
Tre stadier Som andre døgnfluer har vulgataen tre stadier. Det meste av livet lever den i det første; som larve/nymfe i bunnsubstratet. Her kan den oppholde seg i ett, to eller tre år, før den på et gitt tidspunkt svømmer opp mot overflaten for å gå over til sin neste livsfase. Når nymfa er kommet opp til overflatefilmen, trekker den seg ut av nymfeskallet og blir stående på vannet til vingene tørker (dun). Avhengig av luftfuktighet og temperatur blir den stående fra noen sekunder til mange minutter før den letter og legger ut på sin første flyvetur. Med baktung kropp og dårlige flyveegenskaper er deres første ferd i luften sjelden et imponerende syn, men forbausende få havarerer før de kommer seg inn mellom busker og kratt på land. Her utvikler de seg til slanke, mørke og flyvedyktige insekter (spinnere), som tar livet rolig fram til den kommende paringskvelden. Den kan dukke opp allerede samme døgn som de forlot bunnsedimentet , eller den kan komme en uke eller to senere. Vulgataen krever vindstille, varme og helst solrike kvelder under paringsdansen. Er været riktig starter den gjerne i de sene ettermiddagstimene og pågår fram til sola går ned eller står lavest på himmelen. Da flyr damene ut på vannet og spruter ut de befruktede eggene sine før de ender livet i en kræsjlanding (spinnerfall)
Hvor og når Norges største døgnflue finnes fra Sørlandet til Finnmark. Den er den tredje i klekkerekken av våre mest kjente stillevannsdøgnfluer. Etterfulgt av Leptophlebia marginata og Leptophlebia vespertina, dukker de første opp i midten av mai i lavereliggende strøk på Østlandet. I kaldere omgivelser starter klekkingene senere, enkelte steder så sent som i midten av juli. Sommeren for to år siden hadde jeg et knallbra vulgatafiske på nesten 1000 høydemeter. Det hører imidlertid til sjeldenhetene. Vulgataen er primært en lavlandsflue og fylket hvor den er mest utbredt er trolig Hedmark. Det er ikke bare omgivelsene ved livets ende som må være riktige for den kresne vulgataen. Den trives ikke i sure omgivelser. Er pH-en under 6,2 finnes den bare unntaksvis, og det bør være minst 15 grader i vannet før nymfen forlater bunnsubstratet. Vanntemperaturen avgjør når klekkingene starter. De første dunsene dukker derfor opp på overflaten i vannets grunne partier.Kjernetiden for klekkingene er fra kl 10.00 til 16.00, men i motsetning til mange andre døgnfluer klekker den ofte litt over en lang periode. Det er dette som gjør vulgatafisket så frustrerende. Under slike klekkinger kan de godt synlige fluene blir stående på vannet lenge og ender livet bare unntaksvis i en fiskekjeft. Men som med alt annet i fiske og insektsverden finnes det unntak fra regelen. Og som med mye annet her i livet, er det unntakene som skaper spenning, kaos og store opplevelser.
Sjeldne bonanzaklekkinger Massive vulgataklekkinger kan skape et fluefiskeeventyr av de sjeldne. Det har vært sagt og skrevet mange ganger før, men jeg gjentar det gjerne: Maursverminger og tunge vulgataklekkinger er det som kan løfte vannets store individer. Den heftigste konsentrasjonen av vulgataduns jeg noen sinne har sett oppdaget på Harestuvannet for et par år siden. Det blåste frisk bris fra nord, bølgene gikk hvite, og det haglet og styrtregnet i intense byger. Kjørende langs vannets østre bredd la jeg merke til et titalls måker og terner i intenst matsøk rundt vannets mange øyer. Da jeg stoppet bilen og fisket fram kikkerten, skjønte jeg raskt hva som sto på menyen. Hvorfor vulgatene valgte å klekke i dette møkkaværet, aner jeg ikke. I ly av øyene var de iallfall linet opp i hundrevis på overflaten. Den fuktige lufta forhindret dem i å lette. Dermed ble de stående som lett bytte både for fugl og fisk. Selv sto jeg forvirret og oppgitt på bredden 50 meter unna og så hvordan store ørreter rullet over den ene flua etter den andre. Massakeren pågitt i over et kvarter før den sakte ebbet ut.
Vakfesten jeg aldri glemmer Det var ikke den eneste gangen jeg har opplevd hvordan kraftige junibyger midt på dagen har vært triggeren for massive vulgataklekkinger. Min første gode vulgatafangt skjedde i et tilsvarende vær, i etterkant av et styrtregn. Jeg var på vei på sykkel inn til et av mine favorittvann da jeg ble truffet av en intens regnbyge. Framme ved vannet fikk jeg annet å tenke på enn å finne ly. Mellom fem og ti ørreter hadde vakfest i den lille grunne bukta de første vulgataene pleier å dukke opp. Selv på 100 meters avstand var det tydelig å se at det dreide som om et voksenparty. Jeg hastet over til motsatt bredd og rakk akkurat nachspielet; knep en skogsørret på en kilo blank og røyk en som var minst like stor (sikkert større!) Da det klarnet opp, var festen brått slutt. Heldigvis har regnbyger en tendens til å komme igjen, og litt ut i den neste startet ballet på ny. Det som utspant seg de kommende minuttene står fortsatt klart for meg på netthinnen, selv om det skjedde for snart 20 år siden. Som om de poppet ut av de store regndråpene da de ble knust i møte med vannflaten, sto på ny flere titalls vulgataduns på vannet. Det virket som ørretene sto på dypere vann og bare ventet på hva som skulle skje, for de første fluene forsvant i glupske virvlende vak etter forbausende kort tid. På ti meters hold hadde jeg full kontroll. Verken før eller siden har vulgatafiske vært like lett. Det var en av de få dagene hvor fisken tok selv de største imitasjonene uten å nøle bare sekunder.
Fravær av systematikk Unntaket som bekrefter regelen er akkurat det fordi det opptrer sjelden. Hvor mange timer, dager, døgn og uker jeg har ventet på tunge vulgataklekkinger etter regnbonanzaen en junidag på slutten av forrige århundre, tør jeg ikke tenke på. Jodda, jeg har truffet rimelig greit i ny og ne, men sett i forhold til innsatsen har blinkskuddene vært få!
– Den eneste regelen for massive klekkinger, er at det ikke finnes noe regel.
Utsagnet kom fra en kompis som tilbrakte 10 dager to år på rad i kjernetiden for vulgataen ved det vannet vi har ledd, bannet, grått og skreket hver eneste juni siden 2005. Som meg og alle andre som er hekta på vulgatafiske, opplevde han god klekkinger i all slags vær, og hadde minst like god suksess i solskinn som regn. Allikevel: Jeg holder fast på regnbyger som det beste vulgataværet. Jeg våger også påstanden at det er lettere å få fisken til å ta på tampen av eller i etterkant av klekkingene. Mange av de gigantiske dunsene havarerer allerede før de tar til vingene. På ettermiddagene og utover kvelden blir de liggende langs steiner og sivkanter og er enkelt bytte for store ryddefisker, som snapper de ned i forbausende små vak.
Dansende vulgataspinnere på stille sommerkvelder kan gi store ting de påfølgende timene
Spinnerfall Om vulgatafiske i klekkeperioden på dagtid er usikker business, er spinnerfallet desto sikrere. Er du ved et vulgatavann på Østlandet en sommerkveld i siste halvdel av juni, må du aldri forlate sammen med de siste solstrålene. I overgangstimene til sommernatten vet nemlig alle innsjøens fiskearter hva som skjer. Når de døende vulgatahunnene velger å legge eggene sine og i etterkant deiser ned på overflaten og dør, er det som å skru på en vakbryter. Det pågår i en konsentrert time før det er over. Forsommeren 2016 hadde noen varme stille kvelder i begynnelsen av juni. I Nordmarka hadde vulgataklekkingene knapt startet, mens de øst for hovedstaden allerede var på hell. Framme ved et av de nordligste vannene i Losbyvassdraget i Østmarka en time senere enn beregnet, så jeg at paringsdans var erstattet av dødsdans. Den blikkstille vannflaten ble ripet av store insekter, som etter å ha gått i spagaten med vingene ble liggende livløse. Å komme for sent til et vulgataspinnerfall er et mareritt jeg ikke unner noen. Du er på rett sted til rett tid, vel vitende om at tiden en slik kveld er din største fiende. Har du orden på utstyret og nok is i magen til å ta det med ro og velge deg ut en av de mange vakende fiskene, kan du allikevel komme i mål på høvelig vis. Det gjorde ikke jeg. Virrende rundt som en unge i godtebutikken, stengte den før jeg hadde hatt reell sjanse på en eneste fisk.
Rolig nå … Rolig! Panserklekking eller spinnerfallkveld. Hvis du opplever vulgatabonanza, er å bevare roen det viktigste du må huske på. Du vil sjelden fristes like mye til å gjøre nye kast. Gir du etter for fristelsen har du tapt. Selv de store fiskene oppfører seg som redde når de tar vulgata i overflaten. Roen og verdigheten som ofte preger de eldste og største når de vaker på andre insekter, er byttet med stressende flyktighet. De svømmer fort av gårde til en annen munnfull, og den kan gjerne være ti som to meter unna. Men store fisker har en tendens til å komme tilbake, enten de går i sirkel eller rett linje. Venter du, skremmer du ingen. Det gjør du lett om du faller for fristelsen til å kaste på ny … og på ny.
Lars N
