Gyteklar ørret i en liten bekk i Østmarka
Torsdag 12.10 var hovedtemaet for høstens andre Lars og Lars kveld i Reviret villfisk kontra settefisk. Hovedforedraget var ved Borgar Pedersen i Drammen Sportsfiskere, en mann med både erfaring og kunnskap om hva som skal til for å etablere gyteområder i de hundrevis av bekke og elvestubbene på Østlandet, som ble rettet ut og ødelagt som gyteområder for ørret allerede for 200 år siden – da tømmeret var like verdifullt som nasjonen som dagens olje, og den eneste transportmuligheten fra skog og til sag var vannveien.
Borgar hadde en ingeniørmessige tilnærming til temaet og viste bl. a. eksempler fra Drammensmarka hvor gravemaskiner gikk løs på gamle synder og tonnevis av rullesten og gytegrus var lagt ut for å hjelpe naturens egen formeringsprosess.
Inspirert av kveldens tema var jeg på beina allerede kl 05.00 påfølgende morgen. Værvarselet innbød til myggfiske i morgengryet. Var vi i felt før det ble lyst, ville vi også rekke å sjekke et par potensielle gytebekker vi aldri tidligere har vært innom i gytetiden, og vel fremme var det fortsatt natt.
Naturens ønske og evne til formering er formidabel, men det synet som møtte oss denne morgenen, hadde vi aldri sett for oss. Etter å ha fulgt den lille bekken ca 100 meter innover i skogen, hørte vi det sildret. Bekkesilderet hadde i tidens løp gravd ut et område på maks tre kvadratmeter hvor den gjørmete bunnen var erstattet med en blanding av finkornet og grov grus, et perfekt habitat for kåte ørreter å utføre paringsakten og spre rogn og melke
Da lyktene våre traff feltet dukket det imidlertid opp noe helt uventet:
Ørretdamen, som ble kurtisert av fire hanner, veide hele 2,4 kilo. Vi behandlet henne med silkehansker. Etter å ha blitt veid i hoven, var hun tilbake hos kiloskarene som nærmest sto og ventet på henne i løpet av 20 sekunder.
