Per Arne Amundsen om Takvatnet og hva som hvilket suksessfaktorer som har ligget til grunn.
Torsdag 20. februar sto tynningsfiske på dagsorden hos Lars og Lars kvelden i Reviret i Oslo. Per Arne Amundsen fra Universitetet i Tromsø fortalte om Takvatnet i Troms, hvor man på 1980-tallet i løpet av fem års intenst fiske på hundretusenvis av små røyer, klarte det mange drømmer om når de setter igang med uttynning: Vannet endret karakter fra å være overbefolket med småfisk fulle av parasitter, til et en sjø med flotte eksemplarer både av røye og ørret. Og effekten har holdt seg.
Tore Evavold fra Rørosfisk as fortalte om det pågående tynningsfiskeprosjeket i Aursunden, Glommas kilder, hvor det på fjerde året er tatt ut ca 30 tonn sik.
1088 mort på fire garn. Fra prøvefiske i Langvann i Østmarka i 1981
Tynningsfiske på overtallige bestander har vært en av hovedgesjeftene til norske fiskeforeninger i etterkrigstiden. Millioner av abbor, mort, sik og røyer er tatt livet av i garn og ruser og ditto antall timer har gått med til et arbeid som over tid ikke ga de resultatene man hadde håpet. Å reversere en prosess er langt vanskeligere enn å starte den. Kampen mot overtallige bestander og såkalt ugressfisk har vært like mislykket som krigen mot narkotika.
Men historien om Takvatnet i Troms er fortellingen om unntaket som bekrefter regelen:
Per-Arne Amundsen
Vannet var kjent for sine flotte fete gulbuker fram til slutten av 1920-tallet. På 1920-tallet økte grådigheten blant lokale grunneiere i takt med et vær som ble kaldere og fisket dårligere. Ørretene med de gyldne bukene fikk kjørt seg på flere fronter. Bekkene frøys til is om vinteren. Yngelen døde. Reproduksjonen var på et minimum. Kjølige somre førte til lav produksjon av ørretns næringsdyr, og en hektisk garnaktivitet tok livet av store deler av bestanden. I 1930 var det så få igjen at et par lyse hoder klekket ut en plan. Den skulle få katastrofale følger. I nabovannet Fjellfroskvatnet var fiskebestanden fortsatt stor, men her var det røya som dominerte fangstene. Den virket som en utømmelig ressurs uansett vær og vind. Så hvorfor ikke overføre et par snes rødbuker fra Fjellfrosk til Takvatnet så kan vi utvide både fargespekteret og fangstene våre?! Som tenkt så gjort. Årene gikk, lite skjedde, men som ved et trylleslag kom fisken tilbake med det til forskjell at de like ofte var røde som gule i buken. Den tilsynelatende stabiliteten skulle imidlertid bli kortvarig. Så galt gikk det at de samme karene med den lyse idéen igjen kom sammen og klekket ut atter en katastrofal plan. Denne gangen var det ikke mangel på fisk, men mangel på mat til fisken, som var problemet. Sørget de bare for nok næring, ville fisket sikkert ta seg opp igjen til nye høyder! Slik havnet stingsilda i Takvannet. Det hendte en og annen stingsild forsvant inn i en ørretkjeft, men heller enn å bidra som predatorføde, ble stingsilda enda en art som skulle ta for seg av det felles matfatet. Som yndet vert for måkemakk og andre parasitter, ble de småvokste røyene snart befengt med parasitter.
Høst ved Takvatnet. (Foto: LN)
På 1970-tallet begynte man med støtteutsettinger av ørretunger fra en rekke ulike vassdrag. Håpet var at det skulle styrke ørreten mot de overtallige hordene av røyer. Men heller ikke det nyttet. Verken Tunhovd eller andre såkalte fiskespisende ørretstammer økte antallet gulbuker. I 1980 utgjorde ørret under én prosent av fiskesamfunnet i Takvatnet. Ingen gadd å fiske her verken med garn eller annen redskap.
Fire år senere deiset de første spesialdesignede teinene i sjøen. Vannet var delt inn i fem soner, og det var foretatt en omtrentlig beregning av røyebestanden. Grunnlaget var lagt for igangsettelsen av det største uttynningsprosjektet som noen gang har vært foretatt i Norge: I de påfølgende fem årene fisket 150 teiner opp i overkant av 700 000 røyer.
I begynnelsen ble det også prøvd med not og garn, men nettingrusene viste seg overlegne. Det beste fisket var på ettervinteren på grunt vann. Ved hjelp av snøscootere og motoriserte isbor kunne én mann tømme mellom 50 og 100 teiner daglig. De to første årene besto fangsten kun av gammel parasittbefengt kjønnsmoden røye. Da en kvart million av dem var destruert i store stålkar tilsatt maursyre og senere brukt til å fore den lokale grisebestanden, var det ungrøyene sin tur. I årene 1987 til 1989 gikk disse i rusene i et tilsvarende antall, og gradvis fikk man se den forventede endringen. Rødbukene ble yngre, blankere, fetere og mindre befengt med parasitter. Hvilken påvirkning dette ville ha på ørreten, var uvisst. Men snart skulle antagelsene og håpet slå til.
Det radikale uttaket av individer gjorde at marflo og andre viktige næringsdyr, som var beitet ned til et minimum, tok seg opp. Og plutselig var de tilbake i et antall som økte fra år til år – de store gulbukete ørretene som hadde vært borte i 50 år. I 2005 var andelen ørret like stor som røye.
Storvokste individer av både røye og ørret ble etter hvert vanlige i fangstene i Takvatnet. (Foto: UiT)
Linker:
– Oppsummeringsrapport fra Takvatnprosjektet fra 2015: http://dx.doi.org/10.7557/7.3420
– Ottar-heftet om forskning på ferskvannsfisk ved UiT (2008):
https://uit.no/Content/462934/Ottar%205-2008web.pdf
LN
