Peppe er noe så sjeldent som en fluefiskerpionèr på Sicilia
Etter to kvelder med målrettet fiske etter den sicilianske havabboren ved ferskvannstrømmene som renner ut ved Syracuse, var jeg atter på kjøret. Det var to definerte napp og en halv time med visuelt fiske som skulle til for å få los, en tilstand som alltid drar seg i en retning – ØRRET. Jeg bare måtte finne ut om det fantes ørret på øya hvor jeg tilbragte tre ferieuker andre året på rad nå i juli.
Etter timer med research avtalte jeg å treffe en av Sicilias tre ørretfluefiskere.
Peppe er 30, lærte seg fluefiske for tre år siden og begynte å finlese oogle maps over Sicilia i jakten på potensielle ørretelver dagen etter han mestret sitt første rullekast.
Arten er neppe det første du assosierer med øya Sicilia. Heller ikke det andre. Sannsynligheten for at du ville satt penger på at den ikke finnes på øya er trolig mer sannsynlig …
De siste årene har jeg gang på gang erfart ørretens ekstreme tilpasningsevne og evnen til å spre sine gener, og selv om trua mi denne gangen var minimal, overrasket både ørreten, Peppe og Sicilia nok en gang.
Tungsten, kulehode og fargerike kreasjoner preget boksene til peppe
Den ivrige Italieneren med capsen på snei og konstant en sigg i munnviken, tok meg med inn i verden jeg ikke ante eksisterte; en dal med gjeterhunder (hvis jobb var å jage folk, ikke ville dyr), oliventrær, flere titalls små krystallklare spring creeks og – ville ørreter. Riktignok regnbuer, men allikevel. I en verden det knapt har vært drevet fiskekultivering eller oppdrett siden Mussolinis velmaktsdager, fant vi fisk nok til å føle på både fiskefeber og villmarksfølelse.
Fra den merkverdige ørretdalen på Sicilia
Mer å lese om Sicilia og Italias ørreter i neste nummer av Alt om Fiske. Og det er heller ikke utenkelig at det blir en VGTV-episode av opplevelsen.
Noen ganger er størrelse av mindre betydning
