På begynnelsen av 1990-tallet fikk Miljødirektoratet i oppgave å organisere kalkingen av sure vann og vassdrag. (nesten) Alle applauderte statens engasjement og profesjonaliseringen i bekjempelsen av konsekvensene av den sure nedbøren. Snart var svette dugnadsarbeidere og bekkekalking byttet ut med helikoptere og innsjøkalking. Men helte man barnet ut med badevannet? En fersk rapport om kalkete bekker og vann på Romeriksåsen kan tolkes i den retningen.
På Romeriksåsene førte sur nedbør i løpet av 1970- og 1980-tallet til en drastisk nedgang i fiskebestandene. Mange forsvant, andre ble alvorlig svekket. I 1986 ble det satt i gang årlig kalking av nesten alle innsjøer og tjern. Samtidig begynte man å sette ut ørret. Vannkvaliteten bedret seg, men selv om pH-verdiene i innsjøene steg, hadde ørreten fortsatt lav reproduksjon fordi vannkvaliteten i bekkene ikke var god. I 1989 begynte man derfor å kalke bekker og elver ved utlegging av korallgrus. I løpet av 1990- tallet var det gode indikasjoner på at dette hadde en positiv effekt på ørretens reproduksjon og overlevelse.
Forsuringen av vann og vassdrag truet med å radere ut ørreten i store deler av Sør-Norge, ikke bare på Romeriksåsene. På begynnelsen av 1990-tallet ble det tatt et statelig grep. Det ble bevilget store summer til et kalkingsprogram, som skulle pågå i årevis. I Oslomarka og andre skogsområder på Østlandet ble den statlige finansierte kalkingen gjennomført med helikopter. Store kalkmeldepoter ble kjørt ut på strategiske steder. Herfra kunne hundrevis av kilo løftes og slippes i løpet av få minutter. Alle aktuelle lokaliteter eksempelvis i Romeriksåsen ble kalket i løpet av en dag. Kalkmelet ble sluppet direkte i vannene. Opp til ett tonn i slengen deiset ned i selv små tjern. Brune humusrike vann ble cappuchinofargete i løpet av et par sekunder. Noen timer etter et slipp var kalken sunket til bunns etter å ha filtrert vannmassene. pH-verdien kunne endre seg fra 5,2 til 6, 4 i løpet en formiddag. Mange har stilt spørsmål ved hvilke konsekvenser slikke kalksjokk påførte insektsliv og bunndyrfauna. Grundige studier på dette er vanskelig å finne, men generelt oppsummeres det at metoden har hatt en positiv utvikling på undervannsfaunaen og økt produktiviteten i vannene.
Før helikopterne begynte å svirre, var det i all hovedsak fiskeforeninger som sto for kalking. Engasjementet startet først hos Grenland Sportsfiskere, som allerede på 1960-tallet fikk kjørt opp kalk til de øverste vannene i vassdragene sine. Her ble den spredd manuelt på isen av mange titalls dugnadsfolk. NJFF var aktive i kalkingsarbeidet utover på 1980-tallet, og det ble laget kalkbrønner og lagt ut korallgrus i hundrevis av bekker og småelver rundt på Østlandet. Da kalkingen ble automatisert forsvant ”småkalkingen” i bekkene sakte men sikkert. Det ble ansett som unødvendig. Men var et virkelig det?
Den ferske rapporten om kalkete bekker og innsjøer på Romeriksåsen viser at forholdene i bekkene ikke på langt nær er tilfredstillende, selv om målingene i vannene bekkene renner inn og ut av viser noe annet. Rapporten er resultatet av et prosjektet i regi av NJFF. Det ble startet i 2014 av Ruben A. Pettersen og er finansiert av Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som også har bidratt med vannkjemiske analyser og kalkingsdata. Undersøkelsene ble gjort da reduksjonen i kalking begynte i 2011-2012.
Rapporten i sin helhet finner du her:
http://rfa.no/wp-content/uploads/2018/12/Økologisk-tilstand-Romeriksåsene-1989-2014.pdf
Mange års intensiv helikopterkalking gir en buffer med kalk som fortsetter å virke i flere år etter kalkstopp. Prosjektets målinger viser at dette ikke nødvendigvis har betydning for gytebekkene. Lav pH og høy konsentrasjon av aluminium ble målt i påfallende mange lokaliteter.
Den viktigste årsaken til at forsuring er skadelig for fisk, er at aluminium bundet opp i jordsmonnet blir frigjort og kommer ut i vannet. Dette skjer særlig ved lave vanntemperaturer, som vi har store deler av året. Det fester seg aluminium på gjellene til fisken, og resultatet er dårlig oksygenopptak og fiskedød. Det mest følsomme stadiet for ørreten er yngel og ungfisk. Under snøsmeltingen blander ikke vannet seg i innsjøene, men flyter oppå fordi det er kaldere og dermed lettere (vann er tyngst ved 4C). Smeltevann, som renner gjennom ukalket terreng, er surt og har derfor et høyt innhold av oppløst aluminium. Dette medfører i verste fall død på fiskeyngelen og de nyfødte ørretungene, som klekker i bekkene i forkant av den mest intense snøsmeltingen.
Grenland Sportsfiskere organiserte dugnader for å spre kalk allerede på 1960-tallet
Alle pH-målinger som statistisk beviser de gode resultatene av kalking gjøres i perioder på året som ikke fanger opp disse surstøtene, som forekommer i kortere perioder om våren. Derfor viser ikke disse vannprøvene belastningen som fiskeyngel og bunnfauna utsettes for.
Rapporten konkluderer med at det er viktig å ta vannprøver under snøsmeltingen om våren, slik at man får overvåket vannkvaliteten når vannet er kaldt, surt og aluminiumrikt. Dette gjelder både bekker og innsjøer. Analysene bør inkludere pH, labilt aluminium, ANC og totalt organisk karbon. Det er viktig at Al3+- konsentrasjonen måles på stedet ved vannprøvetaking, da aluminium tas opp av organisk karbon i vannet, avhengig av bl.a. temperatur og pH.
Nedgangen i sur nedbør har vært på hhv. rundt 80 % og 50 % for svovel og nitrogen siden 1980. Myndighetene forventer en tilsvarende reduksjon i behovet for kalking. Etter en vurdering gjort av NIVA basert på vannkjemible flere vann i Romeriksåsene tatt ut av Fylkesmannens kalkingsprogram i 2011 og 2012.Rapporten om miljøstatusen i bekkene i området bør få byråkratene på nye tanker. Nok engang er det bevist at virkeligheten er mer kompleks enn et enkelt regnestykke.
Enkel kalkbrønn laget av medlemmer av Nordstrand JFF i Østmarka på 1980-tallet
Å gjenoppta bekkekalkingen bør bli en viktig oppgave både for NJFF og Miljødirektoratet i årene framover. Rapporten fra Romeriksåsen viser tydelig nødvendigheten av dette for å fremme og bevare selvrekrutterende ørretpopulasjoner. Den viser også at dagens forhold på ingen måte tilfredstiller Vanndirektivets krav til vannkvalitet. Bekkekalkingen er dessuten en naturlig forlengelse og bevaring av den omfattende investeringen og innsatsen som er gjort med å kalke opp vannene de siste 25 årene.
