I fjor ga Maridalens Venner meg muligheten til å foreta et dykk ned i Nordmarkas fiskehistorie. Nå foreligger resultatet, som hovedtema i årboka deres for 2019. Onsdag 20. mars legger jeg fram resultatene av arkvisnoking, egne erfaringer og prat med godt over dusinet karer av den eldste garde nordmarksfiskere på arrangementet Lars & Lars i Reviret # 11.
https://www.facebook.com/events/161032988117376/
Fra bokas prolog:
«16. november 2018. Den usedvanlige varme og tørre sommeren begynner å bli historie. Det samme gjør høsten. Også den annerledes enn vanlig. Det hadde knapt regnet siden slutten august, men for tre dager siden kom det. Værgudenes oppmagasinerte høstvann ble som dumpet i ett lass. I løpet av to døgn flommet det i bekker og elver. Nyhetene ble preget av fylte kjellere, store forsikringsutbetalinger og negative konsekvenser av et nytt klima.
Selv hilste jeg regnet mer enn velkommen. Senhøsten er tiden da de største av Nordmarkas ørreter oppsøker strømmende vann for å gyte. Det er et av årets vakreste eventyr for oss som er litt mer enn middels opptatt av denne fisken, som med rette kan kalles Norges nasjonalfisk.
Jeg tråkker oppover bakkene mot Skjersjøen fra parkeringsplassen på Hammeren. De er alltid lengre enn man husker. Halvveis oppover i de slake bakkene hører jeg damestemmene bak meg tydeligere og tydeligere. Snart tråkker de lett forbi meg. Tråkker lekent i det de forsvinner rundt neste sving mens praten går. Selv peser jeg anstrengt. Tenker at pusten min holder takten til suset og bruset fra Nordmarksvassdragets siste etappe ned mot Maridalsvannet, at jeg er mer i pakt med naturen enn de el-syklende damene. Hvor lenge kommer jeg til å holde fast på idèen om at el-sykkel er juks? At ene og alene kraften fra beinet mot en pedal er en mer verdig måte å ta seg fram på enn tilleggshjelp fra elektrisk kraft?
Varm i mer enn trøya. Pusten tilbake i normalen. Sikksakksykling mellom vanndammene i veien på flatstrekket før brattene opp mot Bjørnholt får meg på andre tanker. Fristes til å gjøre noen kast der Bjørnsjøelva skummer inn i Skjersjøens nordende. Men jeg har ikke mer enn tiden og veien. Har andre og større planer enn å jakte småfisk i Skjersjøosen. Må komme fram før det blir mørkt. Det er fortsatt et stykke igjen.
Smalstrømmen og Hakkloløkene. Fra jeg begynte å fiske i Nordmarka og lese bøker og artikler om sluker, fluer, store fisker og karer på skauen, dukket denne elvestrekningen mellom Hakkloa og Bjørnsjøen opp. Det er utvilsomt det mest legendariske stedet i Nordmarkas moderne fiskehistorie. Det var her Frank Nyland tok rekordfisken på flue, en ørret på hele 6,8 kilo. Det er herfra de mest panegyriske skildringene er skrevet av blinkende ørreter og snører som rykes av grove fisker man aldri fikk se. Og det var hit en liten gjeng unggutter fra Sagene reiste så ofte de kunne fra midten av 1950-årene.
Jeg sitter i sofaen hjemme hos Helge Finholth på Lindeberg. Han forteller om da han som 13 åring var her inne første gang. Sammen med broren og et par kompiser fikk de bygd seg ei koie av tømmerrestene etter fløtinga, og i årene som kom valfartet de hit hver eneste helg: Maridalsbussen fra Sagene lørdag ettermiddag, hoppe av på Hammern og til fots inn til fiskemekkaet.
– Ikke gå langs elva oppover Lars, velg heller stien inne i skauen. Da skremmer du ikke hvis det er fisk på vei opp. Når du kommer fram, vil du se gromplassen med det samme. Trenger ikke forklare deg hvor det er … En erfaren fisker som deg skjønner hvor. Men èn ting kan jeg ikke få sagt deg mange nok ganger. Ikke finn på å bevege deg ned mot bredden eller legge et eneste kast før det er stummende mørkt! Helge messer som en Messias, forteller om storsteiner i mellomstrømmen, øya i øvreløken, skumstrekket like under tømmerrenna, innos og utos.
Hvorfor har jeg ikke vært her før? Trolig fordi alle Nordmarksfiskere jeg kjenner har lest de samme historiene som meg, eller har hørt om kompisen til en kompis som fikk to fisker over tre kilo kvelden før fredningen for fire år siden … Men omsider er jeg her. Gamle bålplasser vitner om stor aktivitet, men verken stien opp eller tråkkene på de mest opplagte fiskeplassene er nedtråkket av nymotens vadesko. Så er jeg ikke alene om å sky velkjente fiskeplasser! Den nederste løken er større enn jeg hadde sett for meg, men utoset er bare et bekkesilder i forhold til det jeg hadde håpet. Vannverket kjører fortsatt minstevannføring ut av demningen på Hakkloa. Det gir et visst drag, men ikke i nærheten av det Helge fortalte som forutsetning for at de store skal stille seg opp i osen i ly av mørket.
Et og annet vak på tross av midten av november. Jeg smyger meg fram langs østsiden av Storløken. Gjør et kast i ny og ne. Striper inn den overdimensjonerte flua i små rykk. Påfallende ofte er det fisk oppe etter den. De fleste er små og forsvinner like fort som de kom, men da skumringen drar seg over i mørke har jeg fire fine ørreter i sekken. Den største er nesten 600 gram.
Jeg gjør som Helge har instruert meg. Venter til det er så mørkt at jeg knapt kan skimte konturene av åskammene. Det første kastet legger jeg kort. Det andre et par meter lenger. Det tredje bør være blink. Men nei, ikke en lyd å høre annet enn riflene i strømmen nedstrøms. Bare et kast til – uten resultat. I et siste kast strekker jeg fortommen litt lenger. Jeg hører den svære flua daske i vannet. Det går et sekund eller to før jeg kjenner på snøret at flua har stoppet. Hever stanga på impuls, og kjenner noe sitter fast ute i mørket. De virkelig store kan ta lydløst for deretter å gå ned å stå bom stille … Jeg velger å tro at jeg ikke sto med stanga i bue og pulsen i 150 mer enn 10 sekunder før hodelykta avslørte sannheten.
Lett slukøret ned stien tilbake til veien. Jeg var sikkert ikke den første som hadde kastet for langt der nede i mørket og satt meg fast i bredden på motsatt side. Godt jeg bare var en flue fattigere og ikke hadde røket en storfisk. Minnet meg selv på at vannstanden uansett var for liten og at det var i seineste laget for å få nærkontakt med gytevandrende Bjørnsjøørreter.
På vei tilbake stopper jeg på broa over Smalstrømmen, der Hakkloelva renner inn i Bjørnsjøen. Alltid like spennende å sende en skarp lysstråle ned i strømmende vann i mørket. Men det som kom til syne der nede i den brede strømmen overgikk alt jeg hadde sett av fiskemengder i Nordmarka noen sinne. Det var fisk bokstavelig talt over alt. Stedvis i slike mengder at jeg ikke kunne se bunnen. Sølvblanke fiskesider blinket mot meg som om jeg var på sildefiske på Mørekysten på slutten av 1950-tallet.
Men jeg var verken på Vestlandet eller i sildefiskets glansår 60 år tilbake i tid. Jeg var i det sentrale Nordmarka i midten av november 2018. Og stimene var sik, som hadde trukket opp i elveoset for å gyte. Innimellom skimtet jeg noen mindre fisker med hvite finner. Røyene er notoriske rognspisere og følger ofte sikstimene i gytetiden. En og annen abbor benyttet også sjansen til å få et enkelt kveldsmåltid. Det samme gjorde morten – en annen ”sølvfisk”, lett å skille fra siken med sitt rødskjær i øynene og butte kropp. Det var tilsynelatende en viss harmoni der nede i kaoset. Det skulle imidlertid snart endre seg. I randsonene av lyktelyset siger det plutselig en svart skygge inn mot ”feltet”. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd det var en gjedde. Men det finnes ikke gjedde i Bjørnsjøen, bare ørreter som kan bli like store.
Før broa over Smalstrømmen ble bygget i 1880 kunne man aldri se noe som liknet det jeg var vitne til. Ikke i etterkrigstiden heller. Det var først på midten av 1950-tallet fenomenet dukket opp. Før den tid fantes verken sik eller røye i Bjørnsjøen.»
NYSGJERRIG PÅ MER?
