var sjøørreter som kom svømmende inn fra havet etter den siste istiden. I årboka for Maridalens Venner 2019 tar jeg for meg Nordmarkas fiskehistorie fra begynnelsen og fram til i dag.
TORSDAG 4. APRIL HOLDER JEG FOREDRAG PÅ VELHUSET I MARIDALEN KL 19.00.
KAPITTEL 1
I titusener av år var Nordmarka dekket av et 2 km tykt islag, en liten del av en stor isbre som lå som en kalott over hele Nord-Europa. For ca 12.000 år siden endret klimaet seg dramatisk. Det ble varmere, og isen begynte å trekke seg tilbake. Tilbaketrekningen skjedde gradvis og kunne stoppe opp i et par hundre år før varmen igjen slo inn og prosessen fortsatte. I forkant av Akerperioden (11700-11200) lå iskanten i åsene ovenfor Oslo. Den siste krampetrekningen fra istiden var kald nok til å stoppe isens tilbaketrekning. Det dannet store morenerygger som skulle bli avgjørende for etableringen av Bogstadvannet, Sognsvann og Maridalsvannet. Da varmen igjen slo til og isbreene trakk seg opp og vekk, dannet ryggene demninger. Disse var store og kompakte nok til å fungere som en fysisk barriere, som stengte inne deler av smeltevannet. Den gigantiske breen som lå over Nord-Europa i titusener av år, bandt store mengder ferskvann. Den presset også ned landmassene med sin enorme tyngde. Da isen smeltet, steg først havnivået. Deretter hevet landskapet seg. Havet steg mye raskere enn landskapet. Det skvulpet inn langt oppe i Holmenkollåsen på sitt høyeste. Funn av blåskjell i Skådalen forteller om et maritimt toppnivå på ca 220 meter. Maridalsfjorden strakk seg opp til Skar og Sørkedalsfjordensnodde seg inn til området rundt Skansebakken.
I den første perioden etter at isen forsvant, var landhevingen opp mot 17 meter på 100 år. Dette gjorde tilstedeværelsen av de to fjordarmene til et kort blaff i et historisk perspektiv. Rent fiskemessig eksisterte de imidlertid lenge nok til at det en kort periode kanskje svømte torsk og flyndre rundt Geitøya i Maridalsvannet. Hvis så var tilfelle forsvant de fort. Ismassene i nord avga fortsatt store mengder ferskvann, og da landhevingen var kommet langt nok til å definere ‘sjøene i landskapet tok det ikke mange år før Bogstadvannet og Maridalsvannet var rene ferskvann.
Under isen fantes verken fugl eller fisk. Landet som dukket opp og fram etter istiden var goldt og øde, nakent og blankskurt. Norge var som et åpent skjærgårdslandskap. Vann og elver var fisketomme.
Da isen trakk seg tilbake fulgte enkelte saltvanssfisker iskanten, men det var bare de anadrome laksefiskene som la på svøm oppover smeltevannselvene. Den kaldtvannselskende røya var først ute, tett etterfulgt av ørret og laks. Sammen med trepigget stingsild dannet disse de første norske ferskvannsbestandene som på et tidlig tidspunkt i Norges ferskvannshistorie også levde i Bogstadvannet, Maridalsvannet og Sognsvann.
Om lag tusen år etter at røya, ørreten og stingsilda hadde dannet stasjonære ferskvannsbestander, dukket det opp andre arter. Issmeltingen mot slutten av istiden gjorde dagens Østersjø til et ferskvannshav (Ancylus sjøen) så stort at det i perioder dannet vannveier inn i Norge. I den første fasen av innvandring fra øst kom det sik, abbor, gjedde, harr og ørekyte. I neste fase var det mort, brasme og laue. Alle disse etablerte seg i Maridalen og Sørkedalen, men da den tredje og siste innvandringsbølgen østfra kom svømmende, hadde landet hevet seg så mye at verken gjørs, asp, flire, stam eller sørv klarte å ta seg opp.
Den første Nordmarksørreten
For 6000 år siden ble vannveien over grensa til Sverige stengt. Ancylussjøens storhetstid var over og Norges naturlige ferskvannsarter var på plass. Av de 21 artene, var det èn som hadde muskler, spenst og vilje til å svømme i stri motstrøm og ta seg oppover i vassdragene. Hvor langt inn i Nordmarka ørreten klarte å ta seg ved egen hjelp, vet vi ikke. Dens evne til å forsere fosser og stryk er formidabel. Selv i dag forundres forskere over hvordan den tar seg fram og opp på steder en ikke skulle tro det var mulig. Men hvis Kvernhusfossen i Katnoselva var den samme for 6000 år siden som i dag, er det naturlig å tro at denne var et vandringshinder.
I 1918 kom boka Ferskvandsfiskenes utbredelse og innvandring i Norge, ført i pennen av Norges fremste fiskeforsker Huitfeldt-Kaas. I nesten 10 år hadde han reist land og strand rundt for å undersøkelse fiskebestander og intervjue folk om hva de visste om fiskebestandene i området. Han levner ingen tvil om at de første jeger og veidemenn som trakk inn i landet etter hvert som isen smeltet, hadde med seg fisk og befolket fisketomme vann og vassdrag på sin ferd. I all hovedsak var det ørret de tok med seg som undervannshusdyr. Årsaken lå i artens søken mot bekker og grunt vann i gytetiden om høsten. Da kunne den fanges i store kvanta med enkel redskap. Fangstvinduet var lite, men allikevel ikke for trangt.
Gyteperioden kan strekke seg over et par, tre uker, og våre tidligste forfedre visste garantert sin besøkelsestid og utviklet redskaper egnet til formålet. At ørreten er en god matfisk var også av betydning, selv om gytefisk ikke alltid er noen delikatesse. Det er funnet rester av ørretbein og avanserte fangstinnretninger eldre enn 3000 år på boplasser langt inne på Hardangervidda. I boka Fjellfiske i gamle dagerfra 2017 forteller forsker Jan Heggenes hvordan dna-studier av dagens ørretbestander på vidda har avslørt fire tidlige innvandringsruter alle besørget av mennesker.
”Da isen trakk seg tilbake, fulgte de første nordmennene etter. Trolig ferdedes det tidlig folk i Nordmarka, lokket dit av skogens vilt og sjøenes og elvenes rikdom på fisk. Et vitnesbyrd om dette er den steinsetting som ble funnet under anlegging av Tryvann stadion. Fra de eldste tider til i dag har det vært drevet jakt og fiske i Nordmarka.”
Dette skriver brødrene Blix i trebindsverket ”Oslo-Marka” 2. utgave 1953. Det foreligger ingen studier av ørretens første kolonisering av Nordmarka. Allikevel er det ingen grunn til å ikke titulere den som nordmarksvassdragenes urinnbygger. At den ble hjulpet av de første menneskene som begynte å bruke området, er det ingen grunn til å tvile på. Her som andre steder ble den sikkert tatt med og sluppet ut i vann hvor den ikke fantes. Men noen omfattende fiskekultivering ble neppe bedrev de. Klarte ikke ørreten å etablere en bestand etter første forsøk fikk den neppe mange nye.
