I den ferskeste episoden i VGTV-serien «På fisketur i miljøhovedstaden» besøker Lenth og jeg Hovinbekken. Det er åtte år siden jeg var der med kamera for første gang. Selv om mye er endret i bekken, er fiskesamfunnet preget av den samme arten, som har vært dominerende i vassdraget siden slutten på 1980-tallet:
https://www.vgtv.no/video/180374/lars-og-lars-fanger-utenlandsk-oerretart-i-groruddalen
En av bekkerøyene vi fanget i Hovinbekken under opptakene i år
Bekkerøyas norgeshistorie
På 1970-tallet begynte ørreten å forsvinne i en flere vann og vassdrag på Sørlandet og de sørvestre områdene på Hardangervidda. En hadde sett tendenser til dette allerede før 2. verdenskrig, men plutselig var det som om en demning brast. pH-en sank dramatisk i sjø etter sjø, i elv etter elv. Ørretdøden eskalerte i et alarmerende tempo, og det var ingen tvil om årsaken: Mordorskyene fra Storbritannia, Tyskland og Polen pumpet fulle svovel og andre sure forbindelser fra kullkraftverk og annen industri. Fienden var gigantisk, utenfor norske myndigheters rekkevidde. Kalking var et fjernt ord, en metode som knapt var utprøvd og langt fra satt i system. Gode råd var dyre.
Bekkerøya (Salvelinus fontinalis) er en laksefisk med naturlig utbredelse i nordøstlige deler av Nord-Amerika. Her var den ensbetydende med ørret fram til 1880, før en begynte utsettinger av regnbueørret fra østkysten og brunørret fra Europa. Arten har langt høyere toleranseterskel for sure omgivelser enn brunørreten, en egenskap som første gang ble påvist gjennom et svensk forskningsprosjekt i 1960. Et drøyt tiår senere ble det gjort forsøk som viste at bekkerøya overlevde i sure vassdrag på Sørlandet, og ietterkant av disse – i takt med synkende pH og døende ørretbestander – ble det raskt organisertomfattende utsettinger av arten. Resultatene var overveldende. Uten konkurranse fra andre arter vokser bekkerøya mye hurtigere enn ørreten, og de første utsettingene førte til bonanza både for sportsfiskere og yrkesfiskere. Titusener av yngel og settefisk ble spredd i Setesdalsheiene, i skogsområder på Østlandet og i store sjøer på Sørlandet, og vannkraftregulantene ble pålagt å bytte ut settefisken fra ørret til bekkerøye i områder hvor den sure nedbøren rammet hardest. Den reddende engelen kom nok en gang fra USA, som en forsinket marshallhjelp med finner. Så vellykket var utsettingene at arten ikke ble 100% medregnet i det restriktive forbudet mot fremmed arter, som ble fastslått i den Loven om Innlandsfiske av 1992. Først i 2005 bestemte Direktoratet for naturforvaltning (DN) at det var over og ut for bekkerøya. Angsten for fremmedfisk i norske vassdrag var da blitt så stor at også bekkerøya, ble forbudt både i myndighetspålagte utsettingsprogrammer og i private dammer. Redningsfisken hadde gjort jobben, sørget for både sportsfiske og næringsfiske i kriseåerene, og ørreten var reetablert de fleste stedene den forsvant på 1970 og 1980 – tallet, som følge av opprensing i den skitne industrien på kontinentet og omfattende kalking.
De første utsettingene
Bekkerøye ble første gang innført til Europa i 1869. Det var engelskmennene som hadde fattet interessen for arten, som åtte år senere skulle bli introdusert til norske farvann. Vinteren 1877 ankom et parti bekkerøyerogn med båt fra Amerika. Det var Den Norske Jæger og Fisker Forening sammen med et par privatpersoner (trolig ivrige sportsfiskere) som sto bak initiativet. De hadde hørt gjetord om fiskens hurtige vekst og bitevillighet, og da den også var mer tolerant for høye vanntemperaturer enn den norsk røya og brunørreten, ble den derfor vurdert som “ … godt egnet til å kunne konkurrere med simplere fiskearter i dammer og smaavande”.
De første bekkerøyeinnvandrerne til Norge led en sørgelig skjebne. Bare noen få hundre klekket og ble til yngel. Disse ble satt ut i Gjersjøen mellom Kolbotn og Ski og i et vann i Nittedal. Gjersjøfiskene så en aldri noe mer til, men i Nittedal ble det hentet rogn fra halvkilosfisker allerede i 1879. Her ble de holdt i en vasskum i noen år før de døde da bassenget bunnfrøys. Men på tross av det elendige resultatet av den første innførselen, fattet daværende fiskeriinspektør Landmark fortsatt interesse for arten. I 1982 la han fram et forslag for stortinget om en bevilgning på 300 kroner til import av bekkerøyerogn, med det for øye å etablere arten her til lands. Han hadde også en idè om å innplantere bekkerøyene i de mange isdammene på Østlandet da ”… Interessen for Parkanlæg synes at vaere tiltagende. Specielt er der gjentagne bleven truffet Forføining til at benytte påå saadan Maade enkelte af de senere aaI egnene om Kristianias mange isdamme. Det smukkeste, der i den senere tid er kommet i udførelse, er anlægget på Kjekstad i Røken”. Stortinget bevilget penger, og i mars 1883 ankom et nytt rognparti fra Amerika, denne gangen på hele 21000 individer. Etter klekkingen var det igjen 7430 yngel. Av disse ble 5800 gitt til brødrene Kjekstad i Røyken hvor bekkerøyeungene ble satt ut i dammen de nylig hadde bygd i tilknytning til gården sin. Nykomlingene trivdes godt og allerede høsten 1885 var flere av dem gytemodne. Samme høst ble det bygd et klekkeri i tilknytning til dammen, og i løpet av november la fiskeriinspektør Landmark inn 30250 befruktede rogn. Dermed var det lagt et tilstrekkelig grunnlag for å kunne utplantere bekkerøye på forskjellige steder rundt omkring i landet.Våren 1886 ble det satt ut 18000 bekkerøyeyngel fra anlegget i Røyken i minst 12 ulike lokaliteter på Østlandet, og i årene fram til 1890 ble det satt ca 70000 yngel på 34 steder – fra Kristiansand i sør, via Rendalen i Østerdalen til Vågan i nord. Men det nye fiskeslaget svarte på ingen måte svarte til forventningene. Den viste seg ikke å være så egnet til damfisk som Landmark hadde trodd. I sin rapport til Indredepartementet i 1894 slår han fast at den ikke trives uten bekk, og at den straks det byr seg anledning benytter denne til å stikke nedstrøms. Den var også konkurransesvak ovenfor andre arter. Da det kom karrus i hoveddammen på Kjekstad, ble bekkerøyene fort magre. I dammen ovenfor derimot, hvor de rådde vannmassene alene, kunne de bli 1,5 kilo. I rapporten skriver han bl a: ”Nedstrøms dammen – ved Jernbanestasjonen på Røken fiskes stadig arten på 1 til 1,5 kilo. I bekken trives ikke norsk ørret”. Men selv om de første eksperimentene med det Landmark etter hvert hadde begynt å kalle amerikansk bekkerøye ble ansett for mislykkede, ga han aldri opp ideen om å få den til å danne bærekraftige reproduserende stammer i Norge. I 1902 fikk han lagt inn befruktet rogn på Ullern klekkeri ved Hokksund. Her ble det produsert yngel fram til nedleggelsen i 1911. I denne perioden ble det satt bekkerøye i en rekke småvann i Eiker, Flå i Hallingdal, Flesberg og andre steder, og det ble år om annet meldt om flotte fangster av enkeltindivider opp mot to kilo. Bestanden som finnes på Øyfjell i Telemark, har vært der siden en utsetting i Kvanntjernet i 1918. Vi kan med andre ord si at det har svømt bekkerøyer i Norge siden 1880.
Hybrider
Det er gjort flere kryssningsforsøk mellom bekkerøye og andre arter innen laksefiskfamilien. I norske vassdrag hybridiserer bekkerøya med aure, og får et markert avkom som kalles tigerørret. En annen krysning er splake, som er en hybrid mellom hanner av bekkerøye og hunner av kanadarøye (Salvelinus namaycush). I Helgern i Nordmarka bled et satt splake på 1980-tallet, og det er fanget individer på 4,1 og 5,0 kg. Her finnes det fortsatt eksemplarer av kryssningen, og mye tyderopå at den har formert seg, til tross for at slike hybrider teoretisk sett skal være sterile. Det ble også gjort utsettingsforsøk med en kryssning mellom bekkerøye og vanlig røye (Salvelinus alpinusa). Den kalles brøding, og har i hovedsak også vist høy toleranse for surt vann.
Salvelinus fontinalis
Det latinske navnet på bekkerøya relaterer seg til artens forkjærlighet for kaldt og klart kildevann. Dette rimer bare delvis med de habitatene hvor den har gjort suksess her hjemme. Den har vist seg å være er like tilpasningsdyktig som andre arter i laksefamilien. I Norge lever den under ekstreme miljøforhold selv ørreten finner for hustrige, sure, skitne eller “tarvelige” som Fiskeriinspektør Landmark kalte dens omgivelser i Røyken-bekken på 1880-tallet. Den finnes i vassdrag over 1000 m.o.h., og den trives i den ikke akkurat fontenerene Hovinbekken midt i Groruddalen – norges tettest befolkede område. Også i matveien er bekkerøya særdeles tilpasningsdyktig da den har en meget bredspektret matseddel. De tre år gamle fiskene som ble tatt i Akerselva i vår, var fulle av brød som de trolig hadde snappet foran nebbet på de mange endene som mates her hver dag!
Bekkerøye fra Akerselva sommeren 2013
Som yngel og ungfisk er bekkerøya vanskelig å skilne fra ørreten. Når den blir lenger enn 10 cm begynner imidlertid dens karakteristiske å framtre: Over ryggen blir den mørk grønn til brun med en form for marmorering i lysere farger. Magen og finnene på undersiden av fisken er ofte rødlige, en farge som blir kraftigere i gytetiden. Prikkene kan være både gule og røde. Har en først dratt kjensel på fisken, er den ikke vanskelig å skille fra ørreten. Bekkerøya gyter i september – oktober. Den kan legge inntil 2000 egg pr. kilo fisk. Hannen forsvarer eggene som ligger i en gytegrop sammen med hunnen, og eggene klekkes påfølgende vår. Veksten er raskere enn hos mange andre laksefisk. Så lever de også et tilsynelatende kort og hektisk liv. Eksemplarer eldre enn fem år er sjeldne. Den største registrerte lengden på en bekkerøye er 86 cm. Den største vekta er 9,4 kg. 2, 7 kilo er vekten på den største bekkerøya some r tatt på sportsfiskeredskap i Norge. Den ble lurt i Mandalselva 19. august 2001.
Dagens status
Iflg. NINA-rapport 900, utarbeidet av Trygve Hesthagen og Einar Kleiven og som kom ut senhøsten 2013, finnes den fortsatt i vill tilstand i ca 300 lokaliteter:
Oversikt over reproduserende bekkerøyelokaliteter (2013) (Fra NINA rapport 900
http://www.miljødirektoratet.no/Global/dokumenter/Nyheter%20vedlegg/NINA%20Rapport%20900%20Bekkerøye.pdf
Svartelistet
Bekkerøye sto på Artsdatabasen sin svarteliste over uønskete arter i norsk natur i et knapt tiår før den nylig ble fjernet. I følge nye vurderinger mener man arten innebærer lav økologisk risiko, da den gjør liten skade der den fortsatt lever. Den er nå fjernet fra svartelista.
