6. juni 2013 vil prege resten av mitt fiskerliv. Den dagen fant jeg det nærmeste en kan komme stillevannsfiskerens Paradis. I Alt om Fiske nr 10/2019 forteller jeg historien om hvordan seg jag fant Holteputten og hvordan det lille tjernet ble forvandlet fra Himmel til Helvete. Her er historien i revidert versjon:
Jeg vet hvordan det er i stillevannsfiskerens himmelrike. Jeg har vært der, og jeg hadde det for meg selv i fire år. Det var for godt til å vare evig. Fra dagen jeg fant min egen ørretgral, hadde jeg er følelse av utrygghet, at noe eller noen kom til å erobre Paradiset og ødelegge det.
Mellom vannliljebladene bredte det seg regelmessige vakringer, som i en samstemt puls. De tre ørretene var oppe fire, fem ganger før de tok et par minutters pause. Så viste de seg på ny på samme vis; lydløse markante vak, som bredte seg rolig gjennom vannliljeskogen i den lille vika, hvor de regjerte hver sin kvadratmeterstore glenne i vannvegetasjonen. Jeg betraktet fenomenet fra den lille høyden i vest. Med ett så jeg den ene av de tre fiskene stige rolig opp fra dypet, ta noe i overflaten før den forsvant sakte ned i dypet igjen. Scenen utspilte seg tre ganger, hver gang som i en sakte film. Å se hva den tok i overflaten var imidlertid umulig. Selv kikkerten klarere ikke avsløre noe som helst. Jeg fikk ikke svaret før fisken lå i hoven et kvarter senere.
Det finnes minst 500 sneglearter i Norge. De fleste lever i saltvann, men 28 av dem finnes i ferskvann. Skivesneglen er den mest utbredte og står høyt på ørretens matseddel, og de spiser dem gjennom hele året. Når våren bikker over i sommer, tar ørreten dem også i overflaten. Skivesneglene tilhører nemlig den delen av snellefamilien som puster med lunger. Av og til forlater de bunnsedimentet, tar seg opp til overflaten for å fylle hemoglobinlagrene og suger seg fast til undersiden av vannfilmen før de aktiviserer lungesystemet sitt. Silhuetten er lett synlige for sultne ørreter.
Cock-y-bondhu er en klassisk engelsk tørrflue. Den ble bundet allerede på 1700-tallet og er fortsatt skogørretfiskeres førstevalg som allround flue. Men liggende på hackelkransen med kroken 90 grader ned i vannet, likner den silhuetten av en pustende skivesnegle. Akkurat det var ikke i mine tanker da jeg plukket den ut av flueboksen. Valget var heller et utslag av frustrasjon og irritasjon over ikke å skjønne hva fiskene tok. Men en sjelden gang skyter man blink selv i blinde. Sekunder etter at cockyen min landet midt i den nærmeste av de tre glennene, ble den tatt.
Da jeg så ørreten vake i slow motion, anslo jeg størrelsen til et sted mellom seks og ni hekto. Men jeg tok grundig feil. Flua mi forsvant i et vak fra en fisk som var mye større. Noen minutter senere var den vestre delen av vika forvandlet til en slagmark. Mellom meg og fiskens tidligere revir var det blitt en tre meter bred gate med avkappete vannplanter. Fortomspissen hadde skåret plantefibrene som en skarp ljå.
Min første Holteputtørret veide 1,6 kilo. Magen var proppet av skivesnegler. Jeg kjente det ruglete mageinnholdet da jeg tok fisken ut av hoven og husket med ett en artikkel om Cock-y-bondhu og skivesnegler i et gammelt nummer av magasinet Fluefiske i Norden.
Jeg hadde ikke mer enn akkurat vunnet dagens første batalje, før den andre av de tre fiskene begynte å vake på ny. Måten den vaket på vitnet om samme diett som tidligere. Jeg har sjelden vært så sikker på suksess.
Den tok like raskt og kontant som den første, men denne var langt mindre villig til å la meg ta kommandoen. Kanskje ikke så rart. Den veide nærmere tre enn to kilo.
Etter å ha landet den største en halv time senere, så hele vika ut som åstedet for et veritabelt sjøslag. Den veide 3,7 kilo, var blind på det ene øyet og skjellprøven jeg fikk analysert et halvt år senere, avslørte en alder på 19 år.
Det du har lest til nå er verken dikting eller løgn. Det er basert på en opplevelse jeg hadde formiddagen 6. juni 2013, og den er fortalt så tett opp til sannheten jeg har klart å gjenskape den. Du har større grunn til å undres over hvorfor jeg forteller deg navnet på vannet hvor historien utspant seg. Leser du videre skjønner du hvorfor. Jeg forteller historien fordi den er trist, fordi den viser hvordan et skjørt økosystem lett blir offer for uvitenhet, grådighet og tullinger.
I årene som fulgte hadde jeg de mest intense opplevelser en stillevannsfisker kan ha, og jeg hadde Paradiset for meg selv. I ukene etter isgang trakk store ørreter inn på grunt vann. Med polabriller og årvåkent blikk var de enkle å få øye på i det krystallklare vannet, og påstanden om at ørreten sjelden vaker i kalkvann stemte aldri for Holteputten.
. Jeg så aldri spor av andre fiskere. Som så mye annet i livet, kom jeg over den lille perlen ved en blanding av tilfeldigheter og nysgjerrighet. Den gamle citroenen min hadde gått som et urverk i årevis, men en formiddag i februar 2013 nektet den å starte. Nøkkelen fungerte ikke lenger. Jeg måtte få en ny fra Frankrike, en operasjon som tok tre uker. Skulle jeg til byen, gikk jeg på ski til og fra togstasjonen. Jeg valgte forskjellige traseer og løyper og to ganger i løpet av de billøse ukene passerte jeg det islagte tjernet, som lå som en gjenfrossen oase i kulturlandskapet på Hadeland.
Jeg spurte brøyte-Per om han hadde noen kjennskap til vannet. Som både vannverksjef og veiansvarlig i Jevnaker i mer enn en mannsalder, var det han ikke hadde hørt eller selv erfart selv, lite verdt å gå videre med. Han visste ikke hvordan det var i dag, men da han var ung gadd de sjelden å fiske der. Det var alltid gjengrodd langs breddene fra midten av juni og dessuten røyk snøret nesten hver gang de fikk på fisk. Han og kompisen mente ørretene i Holteputten hadde spesialisert seg på å gå rett til bunns å kjøre seg fast med det samme de var kroket. Men de hadde hørt om en og annen fisk som var kommet på land, og de var visstnok på både to og tre kilo.
Mai 2017 var klekkingene som før, men det var påfallende få av de store fiskene som viste seg. Etter en uke og tre besøk fikk jeg en klar fornemmelse av at noe hadde skjedd. Jeg hadde innlemmet fiskekompis Pål H. i min lille, store hemmelighet. Han vet å holde fullstendig kjeft om ting som ikke bør fortelles andre. I tillegg er han en dyktig fluebinder, en systematisk fisker og en mann som ikke maler Fanden på veggen før han faktisk viser seg. På årets fjerde besøk inviterte jeg han med. Været var langt fra ideelt; høy klar himmel uten en sky og en jevn isvind fra nord. Fjærmyggfisket er på sitt beste når luftfuktigheten er høy. Det var meldt en og annen byge utover dagen, men heller enn å vente gikk vi i gang fra morgenen. Det var ikke et vak å se, men væpnet med et knippe myggpupper i ulike størrelser og farger hadde Pål likevel trua. Jeg lot Pål få sivhalvøya. Selv konsentrerte jeg meg om den nordre grunne vika.
Etter bare fem minutter var Pål i kontakt med noe stort og tungt. Jeg kjente hvordan den knugende følelsen som hadde plaget meg den siste uken, ble litt mindre ekkel. Et kvarterog 920 gram senere var den i ferd med å forsvinne, og fram mot lunsjtider var stemningen på topp. Regnbygene var i anmarsj, enkelte mygg hadde begynt å stige til overflaten. Pål var stadig borti fisk og glapp en på hovkanten, som var vesentlig større enn den første.
Da vi var i ferd med å friskmelde et himmelriket jeg ante var smittet av en eller annen sykdom, så jeg han komme over høyden der jeg oppdaget de tre vakende sværingene fire år tidligere. Hadde det ikke vært for den enorme hoven han bar utslått over skulderen hadde jeg tatt han for en ordinær fisker. Det var ille nok i seg selv, men Fanden hadde tydeligvis vært her tidligere. Han marsjet bestemt bort til den lille brygga, la fra seg hoven, som var minst fire ganger større enn Lenth sin bærumshov og begynte systematisk å kaste i vifteform.
Plupp– 18 gram møresild traff vannet noen meter fra bredden på halvøya. Plupp– to meter til høyre denne gangen. Det neste kvarteret fortsatte han å pepre den vestre bredden med militær presisjon. Snart fikk han sin første. Bare minutter senere en til, og da begge ble kakket på ekte Monsenvis, ante det meg hva som hadde skjedd.
– Flere enn 25 over kiloen, den største på 5,4.
Han fortalte stolt da jeg kom bort for å «slå av en prat». Fangsten han refererte til var summen av fjorårets slukfangst i Paradiset. Han så på meg med undrende blikk da jeg spurte om han hadde drept alle.
– Selvfølgelig! Hvis ikke jeg hadde tatt dem, ville andre knerta dem. Her på Hadeland er det førstemann til mølla, og oppdager man et så bra ørretvann som dette er det bare å hive på land mest mulig.
Han var typen til å skryte på seg litt ekstra, men likevel tvilte jeg ikke et sekund på verken antall eller vekter. Året før hadde jeg hatt nærkontakt med en alvorlig sværing flere ganger. Fem var kanskje i meste laget men ingen umulighet.
Paff og lamslått kjente jeg noe som lignet et hat bygge seg opp. Før jeg snudde han ryggen og gikk over til Pål, fikk jeg fram en tirade om hvor trang i nøtta det går an å bli, og at det går an å vise et visst måtehold selv om man er bosatt på Jevnaker. Fortsatt forbanner jeg meg over at jeg ikke var spissformulert nok, men uansett hva jeg hadde sagt og hvordan jeg hadde formulert det, ville det ikke hatt noen betydning. Dagen etter var han der igjen, denne gangen sammen med to kompiser og trekløveret sørget for at marktugger og sluker dekket det meste av vannarealet. Djevelen hadde inntatt Paradiset og var godt i gang med raseringen.
Fram til 2016 var jeg viss på at ingen andre ante noe om tjernets fiskebestand. Det samme gjorde han jeg gikk på i krattskogen ut mot halvøya en kveldstur like før st. hans. Når to karer med fluestang i hånda går mot hverandre på en trang sti 10 meter fra breddene til et gromvann, har man et problem. Man kan enten spille dum eller legge kortene på bordet – iallfall noen av dem. Vi valgte begge det siste. Han hadde lengre fartstid enn meg og hadde sett utviklingen i tjernet over tid. De siste årene hadde han knapt vært innom, men han så en tydelig tendens til overgjødsling fra gården Lia noen hundre meter oppstrøms. Jordet var utvidet. Det var anlagt helt ned til bekkeløpet, og hver høst hadde det stadig økende antallet kuer fri tilgang til bekken. Det var også plassert en 100 meter lang talle (avføring fra husdyr som er blanda med sagflis) i bakken ned mot bekkent. Ved harde regnskyll var avrenningen påtakelig. Konsekvensene av overgjødsling kommer snikende. En stund klarer naturen selv å hamle opp, men når det bikker over, skjer det raskt. Da jeg var innom i mai i år var terskelen overskredet.
Et lysegrønt tykt algebelte dekket halvparten av vannspeilet; illeluktende snerk, som ikke ble brutt ned gjennom sommeren i fjor. Gjennom sommeren maktet vannliljene aldri å trenge gjennom guggen, og det krystallklare vannet var blitt brunt med en siktdybde på maks 30 centimeter.
Massedrap av predatorfiskene i et lite økosystem som Holteputten forrykker en balanse bygget opp over mange år. Etter Møresilddjevelens massakre ble Holteputten dominert av småfisk. Gjødslingen fra Lia gård bidro en overdoser av næringssalter, og som andre overdoser er de lite heldige i lengden. Mitt livs Paradis er blitt forvandlet til en stinkende pøl som er i ferd med å gro igjen.
Ettersommeren 2018 ble det oppdaget gjedde og mort i Hallumtjernet. Artene hadde aldri tidligere vært i vassdraget tidligere og trolig satt ut av fiskere som ikke aner konsekvensene av slikt. Fylkesmannen og Miljødirektoratet tok affære. Hallum ligger et par hundre meter nedstrøms Holteputten.
5. oktober var en blygrå, regntung høstdag. . Selv om det ikke var påvist utsettinger av fremmede arter i tjernet, gikk det med i dragsuget. Bedre å være på sikre siden …
De siste spikerne i kista ble slått inn så effektivt at ikke en fisk fantes levende tilbake da mørket seg denne blygrå oktoberdagen. Det er den tristeste kvelden jeg har opplevd i mitt fiskerliv.
Lars Nilssen
