Salvelinus fontinalis er det latinske navnet på bekkerøye. Da den sure nedbøren herjet som verst, dukket den plutselig opp som settefiskalternativ til ørret. Det var ingen tilfeldighet. Magne Grande og et knippe andre forskere hadde allerede studert arten i 15 år.
I siste nummer av Alt om Fiske har jeg en artikkel om den norske bekkerøyas moderne historie. Hadde det ikke vært for en person ville den sett helt annerledes ut. Magne Grande var mannen som gjenoppdaget arten som var gått i glemmeboka etter omfattende utsettinger i tiårene før 1. verdenskrig. Hvorfor og hvordan kan du lese her:
Får bekkerøya boltre seg fritt i habitater med mye næring, kan den fort bli to kilo.
I siste halvdel av 1800-tallet var mange britiske handelsreisende fluefiskere, og besøkte de New York var veien kort til Long Islandog klubblokalene til South side Sportsmans Club. Den eksklusive herreklubben hadde fiskerett i Connetquat River, og mellom gin & tonics og fiske på vakende brookies, ble det knyttet forbindelser og gjort businessavtaler. Stemningen var høy, fisket glimrende og de økonomiske framtidsutsiktene frie for skyer i horisonten. En fuktig kveld i 1869 foreslo klubbens fiskeforvalter at et par av de europeiske gjestene burde introdusere brooktrout til britiske elver. Han sto gjerne for transporten hvis de ville ha med et par hundre befruktede egg på lasset hjem. Britene var ikke vonde å be, og slik havnet de første bekkerøyene i europeiske vassdrag. I 1877 kom et lite parti rogn til Norge. Også denne importen ble finansiert av rikinger som hadde fisket i USA. De første utsettingene ga ingen reproduserende bestander. Det gjorde heller ikke fiskeriinspektør Landmarks innsats for å spre arten i Norge.
Ørretboka. Magne vokste opp på Nordberg i Oslo i 1931. Han forteller om en ungdommelig iver jeg kjenner igjen hos meg selv; en altoppslukende fiskeinteresse så sterk at jeg velger å tro den er medfødt. Om det er en genetisk skavank eller et talent, er meningene delte. For Magnes far var det imidlertid ingen tvil. Han ga sønnen Ørretboka i bursdagsgave da Magne fylte ni! Året var 1941. Førsteutgaven av Iacob Sømmes ørretbibel var akkurat lansert, og Magne slukte de 600 sidene. Boka hadde et kapittel om forsøkene på å etablere utenlandske laksefisker her til lands, og det var særlig fig. 137, tegningen av ei bekkerøye Magne stadig bladde seg stadig fram til. Det var noe mystisk og fascinerende med den amerikanske fisken på side 302.
Fig 37 på side 302 i Ørretboka til Iacob Sømme
Svenskene var tidlig ute med prøveutsettinger av ulike amerikanske ørret og røyearter
” I Sverige er den med hell innført en rekke steder. Særlig passer den i kalde klare sjøer opp mot skoggrensen. Hos oss har det vært gjort en del forsøk, men selv om den har trives bra en tid, finnes det neppe noe steds nå noen stamme … Ved systematiske og planmessige forsøk er det mulig den har en oppgave hos oss, på samme måte som den har hatt det i Sverige.”
Det skulle gå troll i Sømmes ord om artens oppgave i Norge, og Magne Grande skulle få en sentral rolle både i planmessige forsøk og spredning av arten.
Historiske norske utsettinger. Det første norske statlige bekkerøyeprosjektet ble avsluttet før 1. verdenskrig. Over tre tiår hadde fiskeriinspektøren gjort endeløse utsettingsforsøk. I noen lokaliteter ble det konstatert gyting og formering, men det ble alltid med bare en til to generasjoner. Det ble konkludert med at bekkerøya ikke fant seg til rette i norske vassdrag, men allikevel ble den satt ut av noen private grunneiere I 1918 ble det sluppet 1000 yngel i det fisketomme Kvanntjønn i Øyfjell i Telemark. Det 300 meter avlange vannet var uten innløpsbekk, og det var fire kilometer til nærmeste vannspeil. Bekkerøyeungene hadde verken konkurrenter om matfat eller gyteplasser, og i 1924 var det en artikkel i NJFF`s Tidsskrift med overskriften: ”Vellykket innførelse av bekkerøie”. Her fortalte fiskebiolog Hartvig Huitfeldt-Kaas at bekkerøyene hadde etablert seg både i utløpsbekken og i en sidebekk en kilometer lenger ned. Oppdagelsen var en liten sensasjon. Allikevel ble det stille. Ikke et ord ble nevnt eller skrevet om arten før Sømme omtale den i Ørretboka.
Ungdommelig fascinasjon. Fig 137 på side 302 i Ørretboka til Magne var i ferd med å falme for godt da det på ny dukket opp en bekkerøyeartikkel i NJFF`s tidskrift. Året var 1947 og vassdraget artikkelen omhandlet var det samme som i 1924. Igjen var det Huitfeldt-Kaas som skrev. Ikke Hartvig denne gangen, han døde i 1943, men slektningen Emil. Han fortalte om en bekkerøyebestand som nå hadde spredd seg nedstrøms og var mer potent enn noen gang. Videre sto det:
”Bekkerøyen er en vakker fisk, en mellomting mellom ørret og røye, men med tydelige marmoreringer over ryggen. Kjøttet er svakt lyserødt selv hvor småørreten er helt hvit. Større fisker, som av og til tas i vannet, er sterkere røde i kjøttet enn ørreten. Den går like bra på flue, som på mark og små sluk og er grådigere og mindre sky enn ørreten”
Da Magne leste dette, var det som om en gammel flamme kom tilbake etter å ha vært bortreist i årevis. Og denne gangen skulle han ikke gi slipp på fascinasjonen. 13 år senere ble han uteksaminert fra biologistudiet på Blindern. Temaet for hovedfagsoppgaven hans var bekkerøyepopulasjonene i Øyfjellområdet.
Med bekkerøye som yrke. Norsk Institutt for Vannforskning NIVA ble etablert i 1958. Det trengtes et organ som kunne undersøke konsekvensene av industriforurensing og kloakkutslipp fra et forbrukersamfunn hvor alle piler pekte til himmels. Fisk lå utenfor NIVAs opprinnelige virkefelt. Det sorterte under Inspektøren for ferskvannsfisk i Oslo, men sammenhengen mellom forurensning og fiskeproduksjon var så nær at styret allikevel besluttet å ansette en fiskebiolog. Valget falt på Magne, som knapt hadde kommet hjem fra sommerferie i Børgefjell før han ble ansatt ved Instituttet han skulle tilbringe hele yrkeskarrieren. Skal man analysere et utslipp eller forurensingsproblem, er det ikke nok å konstatere fiskedød eller ei. Det må laboratorieforsøk i kontrollerte former til for å kunne foreta nøyaktige målinger av dose og respons-effekt av aktuelle giftstoffer. En av Magnes arbeidsoppgaver var å bygge et akvarium for laksefisk hvor verken yngel eller stamfisk ble stresset. Fiskens trivsel er avgjørende for adekvate laboratorietester. Det samme er metodikken i testene.
”I Magne Grandes oppsett hadde vi sjelden død i blindprøven. Under hans ledelse er akvarieforsøk med fisk blitt et meget viktig redskap for å vurdere skadevirkninger fra forurensning på vassdrag”
Sitatet er fra NIVA-sjef Kjell Baalsrud sitt tilbakeblikk på årene 1955 – 1981.
Feltlaboratoriet i Hallingdal. I oktober 1965 tok Vidar Opsahl fra Hokksund kontakt med NIVA. Han hadde tatt over gården etter faren og ville videreføre hans arbeid med fiskekultivering av vannene som tilhørte eiendommen. Problemet var at ørreten var i ferd med å forsvinne og ingen ante årsaken. Kanskje NIVA kunne være interessert i å se nærmere på saken? En uke etter henvendelsen var Magne på befaring sammen med Arne Henriksen. Fiskedøden hadde begynt å bre om seg i store deler av Sør-Norge, og på Sørlandet var ørreten i ferd med å forsvinne. Som ansvarlig vannforurensingsetat måtte NIVA finne ut hva som var i ferd med å skje og komme med tiltak som kunne stoppe eller kompensere for dødeligheten. Til det trengte de mer enn akvarier, og dermed ble det lille vassdraget bestående av 22 vann og tjern vest for Flå i Hallingdal til NIVAs feltlaboratorium. Det ga forskerne en unik mulighet til å gjøre egne studier på konsekvensene av den stadig surere nedbøren.
Feltanalyse av bekkerøyas vekst ved laboratoriumet ved Flå
Allerede i 1960 publiserte en svensk forsker en studie som viste at bekkerøya var mer tolerant for lav pH og sure vann enn ørreten. Magne hadde ikke belyst temaet i sin hovedoppgave, og skepsisen til de svenske resultatene var stor.
Med full styring av utsettingene og fri tilgang til bruk av utenlandske laksefisker og hybrider av disse, ble det åpnet en unik mulighet for en fullskalastudie av langt tyngre karakter enn det svenskene hadde gjennomført. I 1966 ble det sluppet unger av Øyfjellsbekkerøye i 12 av forsøksvannene sammen med brunørretyngel, regnbueørret og hybrider av bekkerøye og røye (brøding). Allerede året etter viste det seg at bekkerøye og hybridungene klarte seg mye bedre i det sure vannet enn ørreten. Regnbuene så de aldri snurten av. De kreperte allerede første sommeren. 10 år med vannprøver, kontrollerte utsettingsforsøk og habitatmanipulasjon i et og samme forsøksområde ga resultater som ble førende for all fiskekultivering i områder som var påvirket av sur nedbør over hele Sør-Norge. Ryktene om bekkerøyesuksessen i Hallingdal spredte seg som ild i tørt gress, og etterspørselen etter bekkerøyeyngel eksploderte.
I laboratorivannene ble det også satt ut brøding og krøding. (bastardvarianter av bekkerøye, som vokste vel så raskt som den ene delen av opphavet)
Reproduserende bekkerøyer. Juli i Oslo. 20 varmegrader, overskyet, regnbyger. Klassisk fiskevær. Jeg ble trukket mot skogen selv om jeg visste vanntempen var den samme som i lufta, og at det summet like mange knott og mygg mellom treleggene i Nordmarka som i Indre Jokkmokk. Allikevel svettet jeg snart opp motbakkene til en del av skogen jeg bare har studert fra luften, men aldri besøkt. Framme ved det første vannet ble jeg møtt av en stillhet du bare opplever i sommerskogen. Ikke en krusning på overflaten. Ikke et vak. Ikke et eneste nymfeskall langs breddene. Et par hundre meter i øst lå et mindre vann. Det så mer fishy ut enn det første, men det hjalp ingen ting. Halvveis rundt tjernet uten å se antydning til fisk, vippet jeg fram teleskopstanga, snappet på en spinner og kylte den avgårde. Abbor! Napp eller fast fisk gang på gang. Jeg hadde to vann til på dagsorden. 25 kast og 17 abborer senere måtte jeg dermed videre. Abborfiske i overbefolkete skogsvann er litt mindre enn passe interessant.
Hva som defineres som en putt og hva en kaller et tjern er en subjektiv følelse mer enn en klar definisjon. Men er putt sluttstavelsen på kartnavnet, er sjansen stor for at du møter et vannspeil som er mindre enn du tror. Den øverste av de to puttene på agendaen min, var et fluekast langt og et halvt bredt. Vasstrukne flytemyrer strakte seg ut i sørenden og dannet trange passasjer i det mørkebrune vannet. I nord var det renere forhold. Jeg skimtet et definert utløp, og … så jeg et vak? Var det en fisk som var oppe det stedet jeg nettopp prøvde å beskrive i en påtatt lyrisk vending? Definitivt! Denne gangen var det garantert en fisk som tok noe i vannfilmen i nærheten av det som kunne kalles et utløp.
NINAs oversikt over reproduserende bekkerøyebestander her til lands. Mørketallene er store. Vi som har sansen for den vakre krabaten forteller aldri sannheten og det v i vet til en forsker 🙂
Bekkerøye! Ikke stor, men langt fra liten. 270 gram? Nesten – 260! Jeg kakket den i hodet, la den ned i myra og gransket den. Den neste var 60 gram tyngre og var tydelig grovere i trekkene enn den første. En time senere hadde jeg landet fire og her fantes utvilsomt minst tre årganger.
Den norske bekkerøyas grand old man var ikke overrasket da jeg fortalte om oppdagelsen da vi møttes i høst. Da staten bestemte seg for å benytte arten for å raskest mulig reetablere ferskvannsfisket i den sure nedbørens dødsoner, ble det satset stort. I løpet av 1980-årene ble det sluppet titusener av bekkerøyeunger i norske vassdrag. De fleste av dem hadde sine aner fra Telemarksrøyene Magne gjenoppdaget i 1960. Da den nye innlandsfiskeloven ble vedtatt i 1992, ble det med noen unntak slutt på utsettingene. Utenlandske fiskearter skulle ikke lenger dyrkes fram i norsk natur.
Skal du på oppdagelsesferd i et område hvor vassdragene er små og vannet fortsatt på den sure siden, kan du plutselig få deg en overraskelse. Bekkerøya finnes i dag trolig i minst 500 lokaliteter her i landet. Hadde det ikke vært for Magne Grandes nysgjerrighet og iver, hadde bekkerøyas Norgeshistorie vært en helt annen.
Etter klorutslippet i Akerselva i 2011, ble den nedre delen raskt befolket av bekkerøye, som slapp seg ned fra Hovinbekken. I «forbudsårene» fram til 2017, fikk tjuvfiskere stadig større bekkerøye i elva, før de ble konkurrert ut av ørret og laks. Fortsatt finnes dog eksemplarer.
