Regnbue fra den samme elva, fanget for seks år siden.
Lars og Lars på VGTV – episode 4, sesong 14. Den amerikanske regnbueørreten har etablert seg i mindre enn en håndfull lokaliteter her i landet på tross av tunge utsettinger over flere tiår fram til 1992. Da ble den forbudt å bruke som kultiveringsfisk i sportsfiskeøyemed og utsettingene ble stoppet.
Regnbue i gytedrakt bærer sitt navn med rette
Bruker man mye tid på målrettet snoking langs bekker og småelver, blir det payback-time i ny og ne. Her er episoden:
Min første regnbue på stang og de første buene som ble importert fra Danmark Den første ørreten jeg tok på flue var en regnbueørret. I fiskedagboka mi fra 1974 er det sirlig notert ”M-tjern. 28/5, kl 14.15, 28 cm – 270 gram. Coachman #14. God sport”. Ordene reflekterte på ingen måte den eksalterte sinnsstemningen jeg følte i etterkant av fangsten, en hendelse som skulle få avgjørende betydning for resten av mitt livet. Fisken som fikk meg hekta på fluefiske denne maidagen i 1974, gapte over flua mi en meter utenfor myrkanten i Østmarkstjernet med det lite klingende navnet Morttjern. Dens tidlige opphav var stamfisker av regnbuetypen Sasha ved et gigantisk produksjonsanlegg for regnbueørret i Tyskland eller Østerrike, hvor befruktede regnbueørretrogn ble solgt til hele Europa. Fram til 1969 ble all norsk regnbue importert fra utlandet, men det tok slutt da en lov om forbud av import av levende fisk og rogn ble vedtatt i 1967. Dansk rogn smittet med ørretsykdommen furunkulose hadde da fått katastofale følger ved settefiskanlegget til Oslomarkas Fiske administrasjon (OFA) og Drammensmarka fiskeadministrasjon (DOFA) året før. All fisk ble slaktet, og for å unngå ytterligere spredning ble det innført importforbud – vel og merke kun av fisk til sportsfiskeformål. OFA hadde da alet opp sine egne stamfisker, og den utenlandske Morttjernsørreten som skulle forandre livet mitt, ble kunstig befruktet i Sørkedalen hvor den også ble klekket ut og levde sitt første halvår i et kar sammen med hundrevis av andre regnbueørretunger med identisk opphav. En høstdag ble den skyflet opp i en hov, lempet ned i en tykk plastpose med vann og oksygen for deretter å bli kjørt til skogs. På en parkeringsplassen ved Bysetermosan i Østmarka ble fiskeposen flyttet fra bagasjerom til sekk, og 20 minutter senere ble fisken sluppet ut myrtjernet jeg lurte den sammen med 49 andre regnbueunger. Den knapt 300 gram store jomfrufluefisken min var trinn, både fetere og lengre enn en jevngammel norsk brunørret og den kjempet for livet med en energi som var langt heftigere enn sine norske fettere og kusiner etter at den var kroket. Så var det også regnbueørretens desperate utras og dens evne til omstilling og trivsel i en rekke miljøer, som gjorde at den erobret verden på rekordtid og mange steder på begynnelsen av 70-tallet ble satt ut som sportsfisk i store deler av Norge i større antall enn brunørreten.
De første regnbueørretene kom til Norge i 1902. I Danmark hadde produksjon av damørret sett sin spede begynnelse rundt 1890. Det ble raskt en lukrativ business, og det var regnbueørret importert fra USA som i all hovedsak ble brukt. Markedet var stort og i kjølvannet av matfiskproduksjonen begynte danske regnbueørretprodusenter å se utviklingsmuligheter i eksport av befruktet rogn. Som nærmeste nabo var Norge var et naturlig marked. På denne tiden var det stor vilje blant ansvarlige fiskeforvaltere og private grunneiere til å eksperimentere med nytt blod i våre ferskvann. De omfattende utsettingene av brunørretyngel, som hadde pågått i 50 år, hadde ikke slått til som forventet, og ideen om at den norske brunørreten var en degenerert art hadde fått fotfeste mange steder. Det hadde allerede blitt eksperimentert med bekkerøye i 25 år. Black Bass var satt ut ved flere anledninger i håp om å kunne etablere en bestand med det de kalt lakseabbor i norske vann og vassdrag. Men resultatene hadde ikke svart til forventningene. Da danskene kom på banen med sin nye suksessfisk, som i markedsføringsøyemed ble kalt regnbuelaks, ble den derfor tatt i mot med åpne armer og stor velvilje. I årene fra 1905 til 1910 herjet en regnbuefeber over det ganske land. Det ble importert store mengder rogn og yngel hovedsakelig av privatpersoner, som satt den ut med det for øye å etablere en vill bestand av en ny og kjærkommen laksefisk i innlands-Norge.
