Torsdag 10.11 innleder Lars Nilssen, Eva B Thorstad og Georg Fredrik Rieber-Mohn til debatt om fang og slipp. Catch & Release brer om seg, ikke bare blant ørretfiskere i hardt fiskete elver på Østlandet, men også blant trollingfiskere på Mjøsa, laksefiskere og meitere.
Foredragene og debatten finner sted i Reviret i Oslo sentrum (sjekk kart på linken). Streames også direkte, som et av to billettalternativer på denne linken;
https://www.revir.no/products/lars-nilssen-i-reviret-3
Utdrag fra Georg Fredrik Rieber-Mohn sin kronikk i Klassekampen 8. juli:
» … Jeg har liten sans for metoden «fang og slipp». Mine innvendinger er flere, dels biologiske, dels etiske, men også rettslige. Jeg skal kort forklare dette.
Laksens biologiske kretsløp er grovt sagt dette: Den fødes i et vassdrag, vandrer ut i havet en vårdag etter to til fire år og er da cirka 15 centimeter lang. Havet er dens viktigste vekstområde. Den svømmer rundt i Nord-Atlanteren i ett, to eller tre år før den vandrer tilbake for å gyte i sin fødeelv og spiser seg stor og kraftig, større jo lenger den er i havet. Stort sett oppholder norsk laks seg i områdene mellom Færøyene, Island og Grønland – de nordligste bestandene i Barentshavet. Laksen vandrer altså over enorme avstander. Når den er klar for å gyte, svømmer den tilbake til sin oppvekstelv. En laks i Akerselva kan altså ha svømt fra Grønland.
Når den nærmer seg elven, har laksen sluttet å ta til seg næring. Nå er det sex det dreier seg om. Men det er en lang og slitsom prosess. Først skal fosser og stryk forseres. Når den til slutt finner sin plass i elven, står den der noen måneder i strømmen før kampen om de beste gyteplasser og den beste partneren begynner i oktober-november.
«Vi har ingen annen begrunnelse enn spenning, glede og inntjening. Det holder ikke.»
Det er denne meget energikrevende biologiske syklus vi laksefiskere griper inn i. Biter laksen på en sluk eller en flue, antakelig av irritasjon eller en medfødt refleks, begynner en kamp på liv og død. Etter å ha svømt over enorme havstrekninger og opp strykene i elva, ofte flere mil, bruker den sine siste krefter på å bli fri fra en krok i et snøre i en stang, holdt av en fornøyd fisker. Når den er dødsens utmattet og knapt kan røre seg, blir den tatt av kroken og holdt av fiskeren under vann, ofte to-tre minutter, til den er kommet såpass til hektene at den greier å sige ut i strømmen igjen. I en god del tilfeller fører ukyndig utsetting til at laksen dør kort tid etter utsetting.
Men hva har denne dødskampen gjort med laksen? Den var sliten nok før den gikk på kroken. Når den utmattet settes tilbake i elven, vil jeg hevde at dens muligheter for optimal gyting er svekket. I filmopptak har vi kunnet se hvilken kamp det er mellom lakser på gytegrunnen. For hunnene gjelder det å pare seg med den største og sterkeste hannlaksen, og hannene må slåss for få den beste hunnen. Det er en subtil seleksjon som finner sted, men den krever kamp og mye energi – på gytegrunnen som i elgskogen. Og formålet med det hele er kort og godt at de beste genene skal videreføres til nye generasjoner, som derved sikres best evne til å overleve.
Det er denne naturens orden vi sportsfiskere forstyrrer ved å praktisere «fang og slipp». Vi sørger for at en stor mengde lakser får reduserte muligheter til optimal gyting. Dette er særlig uheldig fordi villaksen er en sårbar art, til dels truet. De fleste laksebestander i Norge er dårligere stilt enn de noensinne har vært i historisk tid, og tendensen er fortsatt nedadgående.
Vi har ingen annen begrunnelse for dette enn spenning og glede ved fisket, og inntjening for grunneiere. Det holder ikke. En slik lek med en laks som kjemper for livet, bidrar til å gi fisket et dårlig omdømme. Laksefiskets legitimitet svekkes. Det er dessuten spørsmål om det overhodet er en lovlig virksomhet. I dyrevelferdsloven har fisk samme vern som pattedyr. Etter lovens § 3 skal dyr «beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Ved «fang og slipp» dreier det seg om faktisk å påføre laksen «unødig» lidelse, ikke bare påkjenninger.»
