Fortsatt settes det ut titusener av ørretunger i norske vann og vassdrag. I sommer skrev jeg en artikkel for Alt om fiske om fiskeutsettinger og mangel på basiskunnskap. Jeg stilte spørsmål om hva som må ligge til grunn for å vurdere antallet settefisk og fortalte om mine egne erfaringer om hvor galt det gikk i et vann vi mente vi heller satt for få enn for mange.
Del 1. «For 20 år siden fikk jeg leid et sted så langt nord i Nordmarka det er mulig å komme. Jeg hadde knapt fisket her, hadde få referanser og tok derfor kontakt med den lokale Jeger og fiske foreningen.
– Prøv deg på Ølja før det er for seint. Fiskeansvarlige i Jevnaker JFF var tydelig i sin anbefaling. Foreningen hadde satt ut ørret i området med jevne mellomrom fram til 1999, men da ble det brått slutt. Et pålegg om endringer i driften av foreningens to settefiskdammer, gjorde det umulig å fortsette den dugnadbaserte virksomheten. De to dammene ble bygget på 1950-tallet. Etter isgang ble det satt ut noen tusen ørretyngel i hver av dem, og i slutten av september ble de tappet. Ørretungene som hadde overlevd, ble satt ut i omkringliggende vann og tjern. Dammene fungerte som en blek kopi av naturens ”survival of the fittest”- mekanisme. I en reproduserende ørretbestand overlever bare en brøkdel av yngelen det første halvåret. De svakeste bukker under. I dammene overlevde flere enn i det fri, men som settefisk var de allikevel mer egnet til å møte det kommende ørretlivet enn unger som hadde vokst opp på et settefiskanlegg. Argumentet fra foreningsfolkene møtte døve ører hos distriktsveterinær og mattilsyn. All virksomhet som var i befatning med matproduksjon og levende vesener, var underlagt myndighetenes krav til hygiene og krevde profesjonell håndtering. Foreningen hadde verken penger eller ønske om å fortsette uten dugnadsånden som basis, og dermed ble dammene tørrlagt for godt.
Den første sesongen jeg fisket i Ølja var det fem år siden det var satt ut ørret fra settefiskdammene. Av de seks jeg fikk i løpet av forsommeren var fire over 40 cm, og kondisjonen var vesentlig bedre sammenliknet vann lenger sør i marka. Småfisk så jeg ikke snurten av. Det virket som foreningens fiskeansvarlig hadde rett i at det ikke var reproduksjon i vannet og at det hastet med å oppleve Ølja som ørretvann. På tampen av sesongen bestemte jeg meg for å være behjelpelig med å skaffe settefisk, og tok initiativ til en avtale med OFA om at Jevnaker JFF kunne få ørretunger til en gunstig pris. Ølja er det øverste vannet i Nordmarksvassdraget og faller naturlig inn under OFA-anlegget. Men hvor mange ørretunger var det riktig å sette ut? Svaret var ikke entydig, men jeg fikk gehør i foreningen om å holde antallet lavt for å bevare kvaliteten på fisken. Etter å ha satt 200 to-somringer i 2004, havnet vi på en årlig utsetting på ca 75.
De påfølgende sesongene virket antallet passe, men i 2010 begynte jeg å lure. Fra å ha god vekst de første leveårene, stagnerte de utsatte anleggsfiskene markant når de ble 5 – 6 år gamle. Det liknet mistenkelig på det som skjer i vann med mange individer i forhold til næringsgrunnlaget – at veksten nærmest stopper og k-faktoren blir lavere etter kjønnsmodning.
to-somrig settefisk
Var 75 settefisker årlig i et 92 dekar stort vann som Ølja virkelig for mange? Undringen fikk meg til å stille en serie spørsmål om grunnleggende kunnskap som bør danne basis for alle fiskeutsettinger:
– Omtrentlig hvor mange ørreter blir fanget og drept av fiskere ila sesongen?
– Hva med dødeligheten til settefisken? Overlever alle den første vinteren, eller forsvinner kanskje halvparten?
– Hvor gamle er det rimelig å anta at ørreten blir hvis den får leve uten å havne i en stekepanne?
– Det sies, men vet man sikkert at ørreten ikke reproduserer her?
Svarene var negative eller ikke-eksisterende. Verken jeg eller noen andre hadde heller ikke gjort noe for å finne dem. Utsettingstallene var basert på antagelser og meninger, ikke på undersøkelser og empiri.
Vi sluttet å sette ut ørretunger i Ølja i 2014. 5-6 år senere var den negative utviklingen er snudd, og de fine fiskene var tilbake. Det viste seg også at det finnes reproduksjon. Stadig dukket det opp sølvblanke ørreter under 25 cm, fisker som var født lenge etter den siste utsettingen.»
