I «Alt om fiske» nr 10/23 skrev jeg en artikkel som har satt flere (lakse)sinn i kok. Nedenfor har du hovedpunktene, samt link til podcasten «Anadrom», hvor en flink, hyggelig men sint redaktør gjorde sitt for å grille meg for opplysninger, innspill og meninger han ikke likte.
Pukkellaksen er den minste av Stillehavets seks laksearter. Den gyter på ettersommeren, gjerne nederst i elver og i brakkvannsoner. Hunnene legger 1200 til 2000 egg som klekker i februar – mars avhengig av vanntemperaturen. Ungene svømmer ut i havet kort tid etter klekking. 15-16 måneder senere har de lagt på seg opptil tre kilo, blitt kjønnsmodne og returnerer dit de ble født. Her gyter de og dør, i motsetning til den flergangsgytende Atlanterhavslaksen. Den karakteristiske pukkelen utvikles hos hannene i ukene før gyting. Arten er en særdeles god matfisk, med unntak av i sine siste leveuker. Den bidrar til betydelige fiskerier både i sitt naturlige utbredelsesområde i Stillehavet og rundt Kvitsjøen øst for Kolahalvøya. De individene som svømmer opp i norske elver, er etterkommere etter russiske utsettinger.
Hunnene legger mellom 1200 og 2000 rognkorn (Foto – Tor Atle mo/ NINA)
Fremmed art. Norsk rettspraksis er fundert på prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. Det gjelder ikke for fremmede dyr og fiskearter, som av ulike årsaker dukker opp innen for Norges grenser. Naturmangfoldloven ble vedtatt i 2009. I § 9 (føre-var-prinsippet) heter det: «Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak.” Pukkellaksen er et kroneksempel på anvendelse av paragrafen. Uten eksakt kunnskap eller grundige konsekvensutredninger er myndighetene gått til krig mot arten, et forsvar (eller angrep) som startet for to år siden. For 2023 ble det bevilget 35 millioner kroner for å bekjempe den. Hovedsakelig brukt på fellefangst nederst i de Finnmarkselvene konsentrasjonen av pukkellaks var størst for to år siden. I løpet av sommeren ble 242.947 individer tatt ut som en direkte følge av tiltakene (ikke medregnet fangster gjort av sportsfiskere eller yrkesfiskere).
Miljødirektoratets oversikt over årets fangst. Det ble knapt tatt pukkellaks sør for Lofoten.
Russiske utsettinger. Pukkellaksen dukket opp i norske elver på slutten av 1950-tallet. Dette hadde sin bakgrunn i et storstilet russisk eksperiment som startet allerede i 1933. I perioden 1933 – 1939 ble 10 millioner yngel av stillehavslaksen Onchorhynchusketa keta fraktet fra Kamchatka i øst og satt ut i flere elver som renner inn i Kvitsjøen øst for Kolahalvøya. Formålet med utsettingene var matauk. Ketaen er lett å fange i elvemunningene når den kommer for å gyte etter å ha fetet seg opp i havet. Arten kan anses som pukkellaksens storvokste fetter. Den kan bli opp til 15 kilo. Men den trivdes dårlig i Barentshavet. Utsettingene slo dårlig til, den etablerte seg aldri og etter fem år ble eksperimentet lagt på is.
Fra keta til pukkel. 20 år senere ble det gjenopptatt, denne gangen med arten Onchorhynchusketa gorbbuscha – en annen av de seks artene av stillehavslaks, den vi på norsk kaller pukkellaks. Men ikke bare arten var endret da russerne startet utsettingene på ny i 1956. Det var også utviklet nye metoder for overføring av befruktede egg fra Kamchatka til klekkerier ved Barentshavet. 60 kilo tunge kasser som kunne ta 250.000 befruktede egg, ble fraktet med fly, tog og biler. I treårsperioden 1956 – 1959 ble det overført mer enn 60 millioner egg. To år etter de første utsettingene ble det fanget flere tusen voksen pukkellaks i elvemunningene i hele 18 elver som renner ut i Kvitsjøen. Det ble påvist gyting i samtlige og prosjektet ble ansett som en stor suksess. Russiske fiskeforskere var imidlertid usikre på om arten ville etablere seg permanent i Barentsregionen. På et møte i Moskva i 1960 la de derfor fram planer for overføringer av 50 millioner pukkelegg årlig. Sjefen i det russiske fiskeridirektoratet smilte fra øre til øre, godkjente planen og utsettingsprosjektet varte fram til 1978. Fangstene av var tidvis gode, men det var ikke før man på 1980-tallet hentet rogn og unger fra den nordligere elva Ola man oppnådde permanent etablering av pukkellaks i Kvitsjøelvene. For å være på ”den sikre siden” fortsatt man allikevel utsettingene herfra fram til år 2000. Først da var man overbevist om at arten ikke lenger trengte kunstig åndedrett.
Invasjonen. Kort tid etter at russerne gjenopptok utsettingen av stillehavslaks i 1956, dukket arten opp i norske elver. I 1960 ble den observert i mer enn 40 vassdrag over hele landet. Bare i Nord-Norge ble det tatt 20 – 25 tonn. Store oppslag med overskrifter som ”Invasjon fra øst” var å se i flere norske aviser. Siden har pukkellaksen kommet og gått. Etter noen toppår på 1970-tallet, ble den nesten borte, for så å dukke opp for fullt i 2019. I 2021 var økningen dramatisk. Det ble tatt mer enn 90.000 individer i 180 norske elver, flest i vassdragene lengst øst i Finnmark. I etterkant av den voldsomme oppblomstringen i 2021 oppnevnte Miljødirektoratet en komitè som skulle utrede en strategi og komme med konkrete tiltak for å bekjempe arten.
Oversikt over pukkellaksfangstene i 2017, 2019 og 2021.
Pukkellaksens toårige syklus gjorde at tiden var på myndighetenes side og før årets pukkelbølge var det satt opp fangstfeller, organisert notlag og etablert samarbeid med NJFF og andre frivillige. Ovenfor media var retorikken den vi kjenner fra krigsliknende tilstander. Fiendene skulle ”tas ut”, bilder og videosnutter viste horder av groteske fisker du på ingen måte har lyst å ønske velkommen eller få på kroken. At det bare er hannene som utvikler pukkelen som har gitt arten sitt norske navnet, og hare et nebb i overkjeften som minner om en rovfugl fra førhistorisk tid, var ikke en del av informasjonen. Artens kvalitet som matfisk og som potensiell ressurs var også tonet ned.
Berikelse eller trussel? I tiår etter tiår prøvde russerne å etablere stasjonære bestander av pukkellaks i havområder og elver øst for Finnmark. Dette virker mildt sagt merkverdig sett opp mot det fiendebildet norske myndigheter tegner av arten. Lakseelvene på Kola, som ligger mellom Kvitsjøen og Finnmark er minst like produktive som våre, og russerne har neppe hatt noe ønske om å svekke eller erstatte sine stedegne anadrome arter med pukkellaks. Iflg flere norske forskere er det vanskelig å få ut informasjon om russernes erfaringer og vurderinger, men hadde brøkdelen av de skrekkscenarioene som har vært trukket opp her til lands vært virkeligheten hos vår nabo i øst etter 50 år med arten hadde vi nok hørt om det.
Mark Wipfli fra University of Alaska, Fairbanks fant i 2019 pukkellaksegg i mageinnholdet på oppvandrende Atlanterhavslaks (Foto: Kathy Dunlop / Institute of Marine Research)
Ungene til sjøørreten og vår egen laks lever i elva i opptil fire år før de svømmer til sjøs. Pukkellaksungenes oppholdstid i elvene er minimal. De søker til havs nesten umiddelbart etter at de kommer opp av grusen. Kanskje har russerne ansett pukkelyngel og rogn som verdifullt næringstilskudd til de andre stedegne anadrome ungene heller enn som konkurrent til matfatet?
Pukkellaksen gyter mange uker før og gjerne nedstrøms våre hjemlige anadrome arter. Riktignok finnes det mange eksempler på at stimer har svømt langt opp i elvene, men det skrekkinngytende antallet står ikke nødvendigvis i forhold til trusselen de utgjør.
Fiendebildet som er skapt av pukkellaksen har klare likhetstrekk med påstandene og oppslagene om konsekvensene av kongekrabbeinvasjonen i Øst-Finnmark på 1980-tallet. Jeg glemmer aldri undervannsbildene på Dagsrevyen hvor horder med kjempekrabber la en ribbet havbunn etter seg på vei vestover. Hvis vi ikke bekjempet fanteriet, var det overhengende fare for at den ville okkupere og rasere hele norskekysten. Tiltak ble igangsatt for å stoppe innvandreren, men det var neppe disse alene som endret krabbens status. I dag er den ansett som en viktig ressurs. Fisket er strengt regulert, kvotene er mindre enn på lenge og prisene er skyhøye. Utover å ha sendt flere karer i fengsel for svart omsetning av det smakfulle kjøttet, hører man ikke lenger noe om kongekrabbens skadevirkninger.
Den norske angsten for fremmede arter er uten sidestykke i europeisk sammenheng. Narrativet som er skapt rundt pukkellaksen føyer seg inn i rekken av dystopiske spådommer om framtiden, og som i klimaspørsmålet er det lite rom for kritiske spørsmål og refleksjoner uten å bli framstilt som molbo eller uopplyst.
Lars Nilssen
LINK TIL PUKKELEPISODEN I PODCASTEN ANADROM:
https://podtail.com/no/podcast/anadrom/pukkelsommer-2023/
