Blogg, Lars Nilssen 18. desember 2023

BLITT SÅNN ELLER FØDT SÅNN?

Gyteklare storørreter i Tokkeåi høsten 2014

Det er ingen storørretstamme i Tokkeåi! Hvilken som helst ørret født i elva kan bli storørret! Tilfeldigheter og ikke genetikk avgjør! Slik konkluderer NINA rapport 2272 etter genetikkundersøkelsene av ørret i Tokkeåi i perioden 2019 – 2022 . Konklusjonene er mildt sagt oppsiktsvekkende da de slår bena under grunnlaget for de reviderte konsesjonsvilkårene regjeringen vedtok for Tokke-Vinjevassdraget i fjor sommer. MEN stemmer påstandene? En ny fagrapport avdekker en rekke potensielle feilkilder i innhentingen av DNA-materiale, endring av tidligere kriterier for storørretens gytegroper og manglende kritisk blikk og diskusjon rundt egne resultater.

Denne blubbefete Bandakørreten på 15,5 kg henger utstoppet i resepsjonen på Dalen hotel.

«Det er flere uavklarte forhold rundt ørretbestanden i Bandak, særlig i forhold til genetisk segregering av ørret som reproduserer på ulike steder. Dette er spørsmål som vil kunne avklares gjennom genetikkstudier og videre undersøkelser i det pågående prosjektet i Tokkeåi. Disse funnene vil være avgjørende for forståelsen av systemet og iverksettelse av målrettede tiltak.» Sitatet er hentet fra NINA Rapport 862 som kom i 2012. Den oppsummerer det første prøvefisket som ble gjort i Bandak etter reguleringen av Tokke-Vinjevassdraget på 1960-tallet. Siden 2012 er det gjort to genetikkstudier av ørreten i Tokkeåi, begge med det for øye å se om det finnes genetiske forskjeller mellom stasjonære elveørreter, store fiskespisende individer som lever i Bandak og bruker Tokkeåi som gyteelv, og ørreter som lever både i elva og deltaområdet i munningen, men som ikke oppnår samme størrelse som storørreten.

Genetikk. De siste 200 årene er det beskrevet mer enn 50 ulike ”arter” av ørret. I dag er det gjengs forskeroppfatning at ørret er én art – salmo trutta – og at dens varierende form, farge og størrelse er utslag av tilpasningsevne (fenotypisk plastisitet). Dette utelukker imidlertid ikke genetiske variasjoner mellom eller i et og samme vassdrag. Genetiske markører er små biter av DNA på en bestemt plass på DNA-tråden. Naturlig seleksjon bestemmer fiskens fulle sett av gener eller arv (genotypen) og er gjerne et produkt av økologiske faktorer. Mens genetikken til norsk villaks er gjennomanalysert, er den norske ørretens arvemateriale knapt undersøkt. Tokkeåi er unntaket som bekrefter regelen.

NINA Rapport 2272 (heretter N-2272) presenterer den ferskeste av de to studiene som er gjort i elva. Den ble offentliggjort i sommer og er et resultat av Statsforvalteren i Vestfold og Telemark sitt pålegg til Statkraft om «Å kartlegge gytegroper eller gytefisk for storørret i Tokkeåi ved beste praksis metodikk, i 2019, 2020 og 2021.»

NINA Rapport 1050 (heretter N-1050) kom i 2015. Genmaterialet analysene i denne er basert på ble innhentet i 2009 – 2012. Konklusjonene i de to rapportene er like forskjellige som metodikken som er brukt for innhenting av DNA:

«Ut fra de genetiske analysene i denne studien som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret.» (Fra N-2272)

«Det mest markerte mønsteret er at storørret-Tokkeåi-deltaørret skiller seg klart fra alle lokalitetene ute i Bandak. Derimot ligger storørret relativt nært ørret fanget i delta og i øvre og nedre del av Tokkeåi. Her er forskjellene små, særlig fra øvre del av Tokkeåi, selv om storørret likevel er signifikant forskjellig også fra disse … Storørret viser slektskap til annen ørret i systemet, men utgjør en egen genetisk enhet.» (Fra N-1050)

Tokkeåi renner ut i Bandak ved Dalen – 4,2 km nedstrøms Lio kraftverk.

Lio kraftverk sto ferdig i 1969 og utnytter et fall på 352 meter fra Byrtevann og Vinjevatn. Etter oppgraderingen i 2016 produseres det årlig ca 243 GWh strøm. Konsesjonen fra 1959 stilte ingen krav til minstevannføring i Tokke oppstrøms kraftverket og elvedalen har vært tørrlagt store deler av året siden 1969. For å hindre oppstuving av vann som ledes inn i Tokkeåi etter å ha fosset gjennom turbinene, ble vannspeilet i kulpen (Helveteshylen) der tunnelen kommer ut senket med tre meter. Dette gjorde fossen oppstrøms (Helvetesfossen) til et vandringshinder for gytevandrende ørret. En gytestrekning på 8,2 km (2/3 av elvas opprinnelig tilgjengelige) ble dermed både tørrlagt og avstengt. All ørret som gyter i Tokkeåi har de siste 50 årene blitt henvist til de 4,8 km nedstrøms kraftverket.

Dynamittladningene klargjøres i utløpet av Helveteshylen. Statkraft vedkjente i 2017 at de hadde senket vannspeilet med 3,2 meter.

Revisjonen. I tiårene etter 2. verdenskrig ble det gitt eviglange vannkraftkonsesjoner til et knippe store norske kraftselskaper. Vilkårene for vannkraftproduksjonen skulle revideres etter 50 år. Revisjonsprosessen for Tokke-Vinje startet i 2007 og fram til vinteren 2021 da NVE sendte Olje- og energidepartementet sin innstilling:

«NVE tilrår minstevassføring frå Vinjevatn til Tokkeåi av omsyn til storaure og den særmerkte bekkekløfta elva renn gjennom. NVE føreslår også å setje restriksjonar på kor raskt vassføringa gjennom Lio kraftverk kan endrast, omløpsventil i same kraftverk, at det skal sleppast lokkeflaumar frå Vinjevatn når det er naudsynt og bygging av fiskepassasje i Helveteshylen.

Da Regjeringen vedtok reviderte konsesjonsvilkår i juni 2022, fulgte den NVE sin innstilling. Til grunn for denne ligger erkjennelsen av de avstengte gyteområdene sin betydning for storørreten. Der elva fosset gjennom den særmerkte bekkekløfta oppstrøms Helvetsfossen krevdes det størrelse og styrke hos gytevandrende ørreter for å ta seg fram og slåss om plassen. Før vannkraftutbyggingen var denne delen av Tokkeåi arnestedet for en storørretstamme man knapt finner maken til noe annet sted i landet.

Genetikkanalysene som presenteres i NINA rapport 1050 baserte seg bl a på DNA fra storørreter som denne – hentet opp fra en fryser i Dalen for anledningen

May Anette Brattestå og 12,5 kilo aure i en kondisjon som ikke akkurat vitner om løiten mattilgang.

Basert på DNA bl a hentet fra skjell, otolitter og vev fra 39 ørreter >1,1 kg /46,5 cm (Gjennomsnittsstørrelsen var 2,9 kg / 60,5 cm) konkluderer N-1050 med at storørretene som gyter i Tokkeåi, har særegne genetiske markører.

I N-2272 er DNA-materialet hentet fra befruktede egg og plommesekkyngel i og i nærheten av gytegroper hvor lengde over 1 meter er definert som store gytegroper.

Antall storørretgytegroper gir en god indikasjon på bestandsantallet i en populasjon. Da gytegroptellingene i Tokkeåi kom i gang for alvor i 2011, ble et konsortium av forskere enige om en minimumsbredde på 1,2 meter for at ei grop skulle defineres som storørretgrop. (Lengdene kunne variere avhengig av bunnsubstratets tekstur, vannhastighet og porøsitet og ble derfor ikke valgt som kriterium).

I N-2272 er definisjonen av storørretgytegrop endret fra 1,2 meter i bredde til 1 meter i lengde. Hvorfor sies det ingen ting om. Sjansene for at «vanlig ørret» inkluderes i gruppen storørret i de statistiske analysene diskuteres heller ikke. Definisjonsendringen og mangelen på diskusjon av hvilke konsekvenser dette potensielt kan medføre , er et av ankepunktene til Morten Kraabøl (Multiconsult) og Even Molan & Esben Moland Olsen (UiA) i fagrapporten de har laget for Tokke kommune og som nylig er offentliggjort. De hevder også er at ved å bruke DNA fra plommesekkyngel og egg er det fare for at materialet som undersøkes stammer fra ørreter som ikke faller inn under kategorien storørret.

At ørret graver i hverandres groper er velkjent. Allikevel diskuteres ikke dette som et metodisk problem i N-2272. Opptak fra dykking og drone viser at storørreter bruker gropene «DNA-egg» og plimmesekkyngel er hentet fra. Droneopptakene over det aktuelle området er gjort én høylys høstdag. Dykkingen foregikk også en bitteliten periode tatt i betraktning at gytetiden kan strekke seg over flere uker og akten kan foregå til alle døgnets tider. Opptakene kan like godt anses som periodiske glimt heller enn hele sannheten. At N-2272 ikke ser dette som et problem stort nok til å nevne i diskusjonskapittelet er mer enn merkverdig. Selv få tilfeller av flerbruk fra andre fisker enn de tiltenkte vil kunne svekke styrken til de statistiske analysene.

Fra et garnfiske på slutten av 1990-tallet. Tung fangstpredasjon på store individer bidro også til å svekke storørretstammen etter reguleringen.

Men hva om N-2272 har rett i sine analyser? At det 50 år etter avstengningen av storørretens mest attraktive gyteplasser ikke lenger finnes noen storørretstamme med egne genetiske markører? Kan 50 år med «tvunget intimt samkvem» mellom stor og «vanlig» ørret ha visket ut forskjellene mellom dem? Evolusjonen kan gå raskt hvis omgivelsene endres raskt, og er verken store krefter eller størrelse nødvendig for å ta seg fram til eller hevde seg i formeringsakten …? Heller ikke slike betraktninger tas opp eller diskuteres før konklusjonen trekkes i i N-2272.

Jostein Kristiansen (senior environmental consultant at Statkraft Energy AS) har vært Statkraft sin mann i Dalen og fulgt undersøkelsene og diskusjonene om Tokkeåis storørreter fra revisjonsprosessen startet i 2007 til sakspapirene lå på regjeringsbordet for halvannet år siden. I forkant av offentliggjøringen av N-2272 skriver han: «Revisjonsprosessen ble tidlig preget av påstander om at den store ørreten i Bandak er en egen unik genetisk stamme som er kritisk truet, påstander basert på antagelser mer enn å være forankret i tilstrekkelig fiskefaglig forskning. Nå er tre år med undersøkelser av genetikk, ungfisk og gytegroper avsluttet. Hovedfunn og faglige vurderinger konkluderer med … At noen individer blir store fiskespisere mens andre ikke oppnår samme størrelse … skyldes trolig den store fenotypiske plastisiteten hos ørret. At noen individer kan bli store viser imidlertid at bestanden som helhet har potensial til å produsere store individer kjent som storørret. En nøkkelfaktor i å bevare en regulær forekomst av store individer i bestanden er tilgang til små byttefisk ute i næringslokaliteten Bandak. Når det ikke finnes tydelig genetisk strukturering mellom avkom av storørret og mindre ørret vil derfor tiltak som bedrer den generelle næringstilgangen i Bandak og begrenser uttak av store individer være avgjørende for forekomsten»

Sik og røye fra prøvefisket i Bandak i 2014 – glimrende forfrisk for storørret.

Ved å skyve problemet fra strømmende vann og ut i Bandak prøver Kristiansen nok en gang å frata Statkraft sin del av ansvaret for nedgangen i storørretbestanden i Tokkeåi de siste tiårene. Skyldes storørretens tilbakegang primært dårlig næringstilgang i Bandak, er regjeringens krav om minstevannføring oppstrøms Helevetesfossen, lokkeflommer og bygging av fiskepassasje uten betydning og framstår som meningsløse pålegg. At Statkraft halvannet år etter revisjonsvedtaket fortsetter med sin ansvarsfraskrivelse og neglisjering av studier NVE og regjeringen finner pålitelige, er både merkelig og frekt. Ikke mindre forunderlig er det at flere av forskerne som utgjorde konsortiumet under arbeidet med N-1050 også har navnetrekkene sine på N-2272.