3 juni 2010
Som fluefisker stiger du før eller senere opp fra det mørke hullet, bare du venter lenge nok. Før eller siden løyer vinden, insektene kommer og med dem; vakende ørreter. Det er deilig at noe er likt over hele verden.
På Island er tidsuniverset ekstremt sammenpresset – når det kommer til været. Ganger du Bergensværet med tre, er du omtrent i mål. Å oppleve fem meteorologiske forhold på en dag, er regelen heller enn unntaket. Men det hjelper lite med sol og varme når askelaget legger sitt grå slør over verden.
Heldigvis varer ikke det heller evig.
I går lettet alt; været, jeg og de svære fiskene. Noen få av dem snappet i seg fjærmygg og vårfluer fra overflaten. På bredden brukte vi all energi og konsentrasjon på å finne ut hvor det skjedde og hva som forårsaket den sporadiske aktiviteten i vannfilmen.
Å se min livs nest største ørret gape over en TMC 102Y #13 (blant kjennere ansett som en meget bra fluekrok), sparsommelig kledd med CdC (fjær fra ræva på en and), er noe av det vakreste jeg har sett. 65 cm mer enn middels fet ørret var ikke av samme oppfatning. Den prøvde rett og slett å rømme, og det fort, veldig fort.
At den i tillegg ville stikke langt, veldig langt, gjorde ikke saken bedre (eller kanskje akkurat det!) Den kunne ikke vite at det eneste jeg hadde behov for å bevise ved å lure den var at jeg ikke er en taper (som jeg sakte men sikkert begynte å føle meg
som, etter tre fiskelause dager på Sagaøya), og ikke hadde noen intensjon om å ta livet av den.
Med i overkant av tre kilo ur-ørret friskt på minnet (og datafil) kan jeg returnere Moderlandet med fanen høyt hevet, klar for å mestre absolutt alle utfordringer som måtte kommer der i øst, iallfall rent fiskemessig.
God helg.
