9 Juni 2010
Etter en bekvem og forbausende fiskerik vår i Frognerdammen og andre vassdrag innenfor Ring 3 – med Heckam Peckam og Woolly Bugger på fortommen – ymtet Nilssen frampå noe om at det var på tide å komme seg ut i Guds frie natur, at kanskje litt frisk luft, duften av granbar og tørrfluefiske på gamlemåten ville gjøre meg godt. Jeg så at han hadde et poeng, og da Tatogeir ringte og inviterte meg til jordbærstedet sitt i Telemark – midt i den beste vespertina-tiden – svarte jeg selvsagt ja.
Den samkjørte trioen Tatogeir, Tobben og Jørn hadde allerede vært der i en uke da Kjetil og jeg ankom leiren utpå ettermiddagen per gummibåt og kano. De hadde Lavvo, de hadde presenning, de hadde tre gassbluss, perfekt bålplass på en odde, matkasser, vedlager, bellyboater, Ally-kanoer, Fishhunter 250-gummibåt, tørkesnor, oppvaskbørste og svart søppelsekk. Det var ikke første gang de var på tur. De visste hva de drev med. Det var en velfungerende leir, det kunne alle se.
Selv hadde jeg en lekk Star Hawk 200 og en blå Ikea-bag full av øl.
Fisket den første kvelden var greit, omtrent så greit som myggfiske på kvelden pleier å være. Hadde det ikke vært for vinden, kunne det sikkert blitt kjempebra. Men hva gjorde det når Tobben lagde indrefilet av lam med stekte grønnsaker og ris? Ingenting, er svaret. Det gjorde ingenting. Selv lagde jeg litt for tynn kaffe.
Jørn fyrte et sprakende leirbål, vi koste oss rundt flammene med drikke, pepperonipølse, peanøtter, oliven, fetaost, pot og Stranda-skinke. De andre hadde svarte feltstoler med koppholdere. Jeg satt på bakken, kjente at jeg hadde spist og snust litt mye og at det var fuktig i lyngen.
”Nå koser vi oss,” sa Kjetil.
”Ja, dette er deilig,” sa jeg.
Det var åpenbart at Tobben, Tato og Jørn for lengst hadde kommet i skogmodus, og at Kjetil var på god vei. De tre veidemennene sa ingenting, trengte ikke si noe, bare stirret inn i flammene med et smil om munnen, nøt friluftslivet i fulle drag.
Jeg kikket opp på stjernehimmelen, kjente at noe som måtte være en maur, krøp oppover på innsiden av låret mitt, tenkte på at sola kom til å steike på teltet fra klokka seks.
Det var da jeg husket at jeg må være full for å få sove i telt.
Selv hadde jeg ubegrenset med øl, Jørn bød på Eau de vie, Tato fristet med italiensk rødvin, og klokka to var jeg akkurat full nok til å driste meg ned i posen. Men jeg var ikke full nok til å gi blaffen i gropene og kulene under teltet, ikke bedøvet nok til å blåse i den ene myggen som surret høylydt rundt hodet mitt, ikke sløv nok til å la være å irritere meg over den fordømte gjøken borti lia som nektet å gi seg, ikke innsauset nok til å overhøre Tobbens kraftfulle, harmoniske snorking i teltet ved siden av. Jeg angret som en bikkje på at jeg lot puta ligge igjen hjemme, var sint på meg selv fordi jeg nok en gang hadde glemt flymaska og måtte surre det ene beinet på en fuktig stillongs rundt huet for å sperre lyset ute.
Klokken halv fem, jeg tror klokka var halv fem, sovnet jeg.
For ikke å våkne som et vrak, hadde jeg husket å tylle i meg en og en halv liter vann før jeg trakk inn i teltet. Klokka seks måtte jeg pisse.
Jeg krabbet halvveis ut av teltet, fikk sola midt i trynet, lot det stå til og traff duken. Trygt tilbake i posen, kjente jeg at jeg burde brukt litt mer tid på ristinga. Så gjorde jeg et ærlig og langvarig forsøk på å sovne igjen, men det var nytteløst. Bare glem det. Stå opp nå.
Fisket var greit, så greit som Vespertina-fiske pleier å være i solskinn og vind, men på grunn av nattens strabaser ville det vært en overdrivelse å si at jeg klarte å nyte det i fulle drag. De andre fikk noen flotte fisker rundt halvkiloen, jeg fikk ingen ting, men mista en jeg velger å tro var svær fordi den brakk kroken. Det er jo bare digre fisker som brekker kroker, det vet alle.
Hullet i gummibåten ble større og større, og hver gang jeg skulle forflytte meg til en ny øy, måtte jeg pumpe som en villmann og ro som faen for ikke å synke midtfjords.
Etter natten fra helvete og en lang, nervepirrende og fiskeløs dag i lekk gummibåt, bestemte jeg meg for å ta en tidlig kveld for å komme til hektene.
Jeg unnskyldte meg til gutta, krøp inn i teltet og la kroppen min ned på det punkterte, oppblåsbare underlaget. Det tok minst en halvtime før jeg husket at jeg jo må være full for å få sove i telt.
Så jeg sto opp. Tobben fyrte bål, Jørn lagde deilig fisk, Tato bød på knert, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der på bakken og skravla og nynnet og løy om fiske og døgnfluer. De andre satt på villmarksstolene sine med knertfylte kopper i koppholderne.
Da jeg til slutt snublet inn i teltet, jeg tror klokka var rundt tre, registrerte jeg at det var jævlig kaldt, at temperaturen hadde sunket dramatisk. Jeg lirket meg ned i soveposen, bandt stillongsen rundt skallen og la hodet ned på den provisoriske puten, som besto av tjukk genser, to par ullsokker, en underbukse, vadere og vadejakke. Leirliv er tross alt ganske koselig, tenkte jeg mens jeg lå der og ristet og ventet på at varmen skulle bre seg i posen. Tjue minutter senere lå jeg fortsatt og skalv og ventet på at varmen skulle bre seg i posen, men takket være Kong Alkohol sovnet jeg likevel.
Så lenge det varte.
Klokka fem våknet jeg av at jeg frøs som en bikkje, en gjennomtrengende kuldefølelse jeg ikke hadde kjent siden forrige gang jeg lå i telt. Jeg hadde ikke annet valg enn å kare meg ut av sommerposen, ta på meg alle klærne jeg hadde, og småjogge rundt i skauen til kroppstemperaturen var tilbake på noenlunde riktig nivå. Da jeg da ålte meg inn i teltet for å sove litt, var jeg sjanseløs. Selvfølgelig var jeg sjanseløs. For etter at pissingen ødela natten i forveien, hadde jeg droppet vann før jeg la meg, og nå hadde jeg så skallebank og var så kvalm at jeg måtte stikke hodet ut gjennom myggnettingen og brekke meg i forteltet. Da jeg la hodet forsiktig ned på puta, som nå var blitt enda stusseligere siden jeg lå der i posen med genseren og vadejakka på, gikk det bokstavelig talt rundt for meg, og jeg hadde ikke annet valg enn å bitte tenna sammen og virre retningløst rundt i skauen i et par timer til.
Etter en tur som etter hvert førte meg rundt hele vannet, kom jeg tilbake til leiren cirka klokka åtte. Jeg hadde ristet av meg den verste kvalmen, og nå var jeg faktisk i stand til å sitte helt stille uten å brekke meg. En frisk, uthvilt og sjenerøs Tatogeir bød på egg og bacon før han kledde av seg til skinnet og hoppet ut i det tretten grader varme vannet.
”Personlig hygiene er viktig i felt,” sa han da han kom opp igjen.
800 gram Ibux gjorde etter hvert susen, og vi kunne ta fatt på dagens fiske. Fisket var helt greit, til tider klekket det masse vespertina, men fisken vaket fascinerende sjelden. Femti vespertinaer lå og duppa bak en stein, fisken kom og vaket to ganger før den ble borte.
”Jeg fatter ikke hvorfor det ikke vaker mer,” sa Geir.
”Helt vanvittig,” sa Jørn.
”Sikkert på grunn av vinden,” sa Tobben.
”Fiskene må være et annet sted i vannet,” sa Kjetil.
”De spiser nymfer,” sa jeg skråsikkert, som om jeg hadde noen som helst forutsetning for å si noe sånt.
Da jeg satt der i lyngen og strevde med å holde meg våken mens jeg ventet på at fisken som hadde vaket én gang for fem minutter siden, skulle komme opp igjen, slo det meg hardt og brutalt:
Det var faktisk en grunn til at vi sluttet å bo i telt.
Og grunnen var veldig enkel: Jeg er ubrukelig i felt. Jeg har aldri vært på fisketur i skauen uten å komme hjem med månefjes og virus på balansenerven. Jeg sover ikke, drikker altfor mye for å kompensere, blir stressa fordi fisket er dårlig, jeg fryser, jeg er glovarm, svetter som en gris, blir solbrent på nesa, sår i halsen og får bålrøyken midt i trynet. Den gang vi pleide å dra til Finnmark i to uker hver sommer, syntes jeg slitet var verdt det fordi fisket var så vanvittig bra. Men feltlivet i seg selv hadde jeg alltid problemer med. Jeg klarer ikke å slappe av, finner ikke roen, alt er litt på skakke. Men så later jeg som om jeg syns det er helt topp – og så føler jeg meg falsk. Jeg gleder meg som en unge til det braker løs med vårflueklekkinger i Lysakerelva og flyvemaurkjør på Holmendammen.
Lenth
