Dagen i dag er en merkedag både på godt og vondt og bokstavelig talt.
De første Mjøs-ørretene med radiosender på ryggen svømmer oppover Gudbrandsdalen ovenfor demningen ved Hunderfossen.
Jeg har sett, filmet og tatt på (!) den største ørreten jeg har vært i nærkontakt med i hele mitt liv.
Og kollega Lenth har satt seg på flyet til Australia med familien. Han kommer ikke tilbake før i slutten av juni neste år.
BloggTV valgte heller å dekke Mjøsas kjempeørreter fremfor å følge Lenth til flyet.
Det er selvsagt trist når en nær venn og kollega velger å tilbringe nesten ett år på den andre siden av kloden. Men, som med det meste her i verden, har negative hendelser også en positiv side:
BloggTV MÅ selvsagt ned å besøke han i løpet av vinteren!
Å bivåne monteringen av radiosendere på et titalls Mjøs-ørreter over fire kilo, har trolig også satt dype spor i mitt sinn – på et eller annet subtilt vis. Den største som hadde gått i fella oppunder Hunderfossen, var i overkant av seks kilo: Det groveste eksemplaret jeg har sett før i dag, veide litt over fem. Den ble lurt av vårflua til pølsemakeren fra Hønefoss langt inne på Finnmarksvidda for ti år siden. Radiosenderne på de gytevandrende Mjøsafiskene er første ledd i et prosjekt for å sjekke om de nye og grovere ristene, som er montert ovenfor demningen på Hunderfossen, vil føre til at flere ørreter går i turbinene fremfor å slippe seg ned på overløpsvannet, på retur til Mjøsa etter paringen oppe i lågen. Prosjektet ledes av NINA på Lillehammer med Morten Kråbøl i spissen.
Nilssen
