Da jeg gikk inn på Inaturs hjemmeside og vippa opp 2700 kroner for tre dagers ørretfiske for tre mann – tre uker før vi skulle fiske – følte jeg meg som en lettlurt idiot. Det sitter langt inne for en norsk fluefisker å betale så mye i forkant for å fiske ørret – vi vet jo alle hvor latterlig skjørt det er, og vi har i hvert fall lyst til å se an vær og vind før vi bestemmer oss for å betale så uhørte summer. Men siden jeg mener at vi alle har godt av å bli lurt av og til, bestemte vi oss for å gi dette nye eksklusive tilbudet en sjanse. Vi var rett og slett nysgjerrige på hva det var for noe.
”Ni hundre spenn for tre dagers fiske er ikke mer enn jeg bruker på en kveld på byen,” sa Stoon i bilen på vei oppover i et fåfengt forsøk på å rettferdiggjøre prosjektet.
”En runde golf koster 450,” sa Axel.
”Ja, vi betaler jo for å ha elva for oss selv,” sa jeg og smilte usikkert.
Elva var fin, som de fleste elver er, kanskje litt få partier med fart i vannet, litt mange stillestående, store pooler. Omgivelsene var litt skuffende, godt under middels, mye industriområder, søppelfyllinger og riksvei, men vi var der for å fiske, ikke for å se på naturen.
Det første som møtte oss da vi kom ned til elva, var enorme mengder med spinnere – groteske mengder med spinnere, og det skulle vise seg at de var der hele morgenen, hele dagen, hele kvelden, det var et kronisk spinnerfall av døgnflua Siphlonurus aestevalis, og ikke sånn tøysespinnerfall – se der, der tror jeg det er en spinner på vannet! – nei, det var ubeskrivelige mengder med digre klaser som seilet nedover elva døgnet rundt, mye, mye mer enn jeg har sett noe sted, noen gang før.
Det eneste som manglet, var fisk som spiste dem. Det var ikke et eneste vak å se. Vi trålte opp og ned, tenkte ”dette er det alle fluefiskere i hele verden drømmer om å oppleve én gang i livet”, og så var det ikke en eneste, jævla fisk noe sted. Vi gråt en skvett over vår egen idioti og de enorme mengdene med døgnfluer som gikk til spille.
Utpå ettermiddagen dag 3 var jeg så drittlei av å stirre på en livløs, svindyr elv dekket av spinnere mens jeg mumlet: ”jeg fatter ikke at det ikke vaker”, at jeg kjørte inn til bygda for å se på fotball i stedet. På vei tilbake til teltet etter en middels kamp måtte jeg bare ta en siste titt på et av stedene som så finest ut, før jeg innrømmet nederlaget, pakket og dro. Jeg kjempet meg gjennom furuskog, stargras og vierkratt, og da jeg omsider stakk hodet opp av buskene som omkranset elva, så jeg rett ned på en av de største, steady vakende ørretene jeg har sett i hele mitt liv. Den sto åtte meter rett oppstrøms og slafset i seg hver femte spinner som kom seilende. Et kvarter senere tailet jeg en smellfeit ørret på 62 cm, klappet den kjærlig på hodet og satte den tilbake i sitt rette element slik at den neste fyren som var villig til å vippe opp 300 spenn for eksklusivt ørretfiske, også skulle ha sjansen til å fange den.
Det var den største ørreten jeg hadde fått på tørrflue sør for Dovre. Helt ut av det blå. Jeg satt igjen med en rar følelse, visste ikke om jeg skulle le eller gråte, visste ikke om jeg likte eller mislikte opplevelsen. Det var bare snålt, som å vinne tre millioner kroner i Lotto: Det er vanskelig å hevde at det er fortjent – med mindre man har kjøpt en million lodd.
Lenth
