Nå som jeg er blitt en eldre fyr – fortsatt betydelig yngre enn Nilssen, men likevel – merker jeg at jeg blir mer og mer glad i å snike meg oppover langs bredden og se etter fisk i vannet. Jeg vet ikke om det regnes som et alderdomstegn blant det brede lag av befolkningen, men i fluefiskekretser gjør det nok det.
I stedet for å lete etter vak, leter jeg etter fisk i vann. Sånn er det blitt.
Jeg elsker nemlig å studere en ørret i klart vann, lite eller ingenting slår å se på en stor eller liten fisk som får lov til å stå og gjøre greia si, uforstyrret, i sitt rette element.
En konsekvens av dette er at jeg tilbringer oppsiktsvekkende mye tid i skjul bak busker og trær.
De gangene jeg er så heldig å finne en stor ørret, foretekker jeg nesten å stå og se på den, studere den, se hva den finner på. I det øyeblikket jeg begynner å fiske på den, føler jeg meg som en inntrenger som kommer og forstyrrer naturen, en dekadent dust som ikke har noe bedre å ta seg til enn å herje og fucke med den praktfulle skapningen for å få nok et hakk i skjeftet.
Når man har stått bak en busk og sett på en vakker ørret en stund, får man et forhold til fisken, man føler at man blir litt kjent med den, får et innblikk i personligheten dens og hvordan den lever. Ørretspionering har lært meg at ingen store ørreter er like, de oppfører seg unikt, vaker på forskjellige måter, nymfer på forskjellige måter. Noen er aggressive, jager vekk inntrengere, andre er milde, står side om side med mindre fisker uten å bry seg, noen studerer hvert eneste insekt grisenøye før den bestemmer seg, andre stiger rett opp og jafser i seg alt som minner om mat.
Det er lett å skyte en ukjent mann i ryggen. Det er langt verre å drepe en fyr du kjenner mens du ser ham i øynene.
Denne fascinasjonen for ørret i vann har gjort at jeg fisker mer og mer i elver hvor det er mulig å se fisken.
Man kan komme fryktelig nær en ørret hvis man er forsiktig og sniker seg innpå den bakfra. Men uansett hvor nærme man står, er det vanskelig å si nøyaktig hvor stor fisken er, og det gir rom for masse morsomme spekulasjoner. En generell regel er at fisken ofte ser mindre ut i vannet enn den faktisk er. Men når man først vet det, og tar høyde for det, er man like langt, og man har en tendens til å overvurdere fisken igjen.
Hvis du ikke allerede liker å se på ørreten i sitt rette element, prøv neste gang du er ute langs elva. Men skal du lykkes, må du virkelig gå inn for oppgaven. Du må bruke tid på å få øye på fisken i vannet, og du må lære deg hva du skal se etter. Men det er ikke så vanskelig, enhver idiot kan bli flink til å få øye på ørret i vann. Heldigvis står stor fisk ofte langs land. Ser du et vak, vad over elva litt nedstrøms og snik deg innpå den bakfra. Ta fisken nærmere i øyensyn, se hvordan den oppfører seg, bli kjent med byttet ditt før du kaster på den – eller lar være å kaste på den. Da blir alt viktigere, større, du vet hva du har med å gjøre – med den opplagte faren at du, som jeg, føler deg som et fjols hvis du bestemmer deg for å fiske.
I forrige uke var vi i en ny elv, det var elendige forhold, det eneste vi så, var én diger fisk. Å stå inne i vegetasjonen åtte meter unna og se på kjempen i det krystallklare vannet reddet hele turen. Den vaket av og til, aldri veldig steady, og sto et sted det var hypervanskelig å få fine flyt. Da den til slutt tok, merket jeg at jeg egentlig ble litt glad for at jeg ikke klarte å kroke den. Dessuten visste jeg jo at denne karen studerte hvert eneste insekt lenge før den bestemte seg for å spise eller refusere, og jeg trøstet meg med at den helt sikkert hadde refusert flua mi i siste øyeblikk – at det ikke var tilslaget det var noe i veien med. Jeg snellet inn, vadet over elva femti meter nedenfor fisken, snek meg tilbake i posisjon inne i busken og satt og så på den vake i noen timer før vi ruslet opp til campen, brøt leir og dro på bingo nede i bygda.
Lenth
