Fredag 22.oktober ble det gjennomført et forsøk i Hunderfossen, som kan tyde på at kombinasjonen vannkraftproduksjon og bevaring av storørretstammer ikke er uforenelig.
Med et samarbeid mellom regulanter og fiskeforvaltere kan det la seg gjøre med enkle virkemidler.
De fleste norske kraftverk har en eller annen form for fisketrapp for at gytefisk på vandring skal kunne komme seg opp til gyteplassene. Mange funker ut fra intensjonen, andre ikke.
Alle fisketrapper i hele verden er konstruert ut fra prinsippet om å hjelpe fisken oppover i vassdragene. Trappene som ble bygget for å hjelpe Stillehavslaksen på sin gyteferd, har vært model for trapper ober hele verden.
Men, det ingen har tenkt på før de siste årene er at Stillehavslaksen er engangsgyter: Den dør i elva og har ikke noe behov for å returnere.
Det har imidlertid ørreten, som gyter mange ganger gjennom et liv.
Å svømme opp en fisketrapp er lett match for en kåting med finner, men kun en promille velger samme rute tilbake.
Trappene er konstruert etter prinsippet om oppgang – ikke nedgang.
Konsekvensen er at mange av gytefiskene ikke finner veien hjem. Noen går i turbinene eller gjør, som mange av de store Mjøsørretene, risikerer livet ved å vri seg over damkrona på demningen på overvannet ved stor høstvannføring. Fallhøyden er stor, og jo større fisk desto hardere blir møtet med elva nedstrøms demningen.
De fleste kraftverksdemninger har en isluke eller tømmerluke, som brukes til å transportere is, trær, kvist og kvast. Under lukene er det en sklie.
I forrige uke var flere av Hunderørretene, som hadde svømt milevis oppover i Gudbrandsdalen og gjort seg ferdig med gytingen, på vei tilbake til Mjøsa.
Ved Hunderfossen var det stopp.
I samarbeid med Eidsiva Energi, som driver kraftanlegget, gjennomførte NINA/Lillehammer fredag 21. oktober et forsøk med gradvis senking av tømmerluka, for å se om fiskene valgte rutsjeturen ned renna istedenfor å stange mot turbingitteret eller vente på flom og den livsfarlige vandringsruta over hoveddemningen.
Allerede på to skarve kubikkmeter, begynte fiskene å røre på seg. De ante muligheten for en ny vei hjem. På tre kubikk slapp de første seg utfor kanten.
Årets siste episode av ogBloggTV, som offentliggjøres i neste uke, gir håp for framtiden. Vi var til stede under forsøket.
Hvis det enkle tiltaket er langt mer verdifullt både for miljøet og fiskebestandene enn millioner av settefisk, som nyere forskning viser at dør etter kort tid i den virkelige verden !
Nilssen
