Det er like vanskelig å knuse Lenth, som å knekke en paranøtt med hammer og fortære den hel uten skall.
Etter det som så ut til å bli et av Lenth sine største nederlag som fluefisker (og dermed som menneske), tok han en dødelig revansj. Gjennom sitt tårevåte blikk, der han tuslet slukøret og nedbrutt på sommerens siste ferd langs Maridalsvannets bredder, kun med den svake stripen av lys fra solnedgangen som ledesnor, spottet han det som de fleste av oss som ferdes langs vann og vassdrag om natten, vet kan skje, men som alt for sjelden inntreffer: Et megavak tett på land!
Det vasstrukne blikket forvandlet seg til ørnens skarpe syn. Slukstanga og Rappalawobbleren han (i egne øyne) hadde fornedret seg til å bruke i det siste desperate forsøk på å overbevise seg selv, andre og myndighetene om Oslos drikkevannskilde Maridalsvannet er et gromørretvann, hadde han overlevert Storfiskkongen Bekkevold.
Væpnet med nytt Loomis-utstyr fra sin nye sponsor, la han en vårflue tett på land i et av de mest presise kast han noen sinne har lagt.
Etter noen sekunder hogg det på det som skulle vise seg å bli ny pers!
Og folkens: Det kommer til å bli år til neste gang Lenth perser på tørt!
Etter to personlige rekorder i Østlandets mest frustrerende vann, har vi nå lagt ulovlighetene bak oss for en måned eller to. Brev er sendt Oslos myndigheter med innspill om åpning av vannet for oss fiskere og et forslag til forvaltningsplan for å gjøre vannet til ørreteldorado. Saksgangen vil bli nøye referert på sidene framover, men fra nå av skal kommende BLOGGTV-episoder dreie seg om fisk med fettfinner.
Det ryktes fra Trøndelagen at Bekkevold har tatt sine første kilosrøyer på flue, og fra Sørlandet meldes det at Lenth på pubene i Lyngør i timene etter midnatt skryter hemningsløst av sitt nye vennskap med landets råeste storfisker.
Selv plukker jeg blåbær i Nordmarka og lader opp til augustekspedisjoner både i østre og midtre dalfører. Det er tid for Bibio og vakende storørreter J
Nilssen
