Å få omdøpt en vakker liten Østerdalselv fra Vangrøfta til Skrukka, er neppe noe å være stolt over.
Da vi gjorde opptakene til den første av DVDene i triologien ”Tørrfluelandet”, ante vi ikke konsekvensene det skulle få verken for den lille dalen hvor elva befant seg eller for fiskene, som svømte harmonisk rundt i de glassklare kulpene. Det hendte riktignok at noen av de 70 grunneierne satte et garn eller fem i de dypeste lonene på våren, og det ble også år om annet rykket opp noen tokiloser på svenskepilk i påsken, men bortsett fra det fikk fiskene leve sitt ørretliv stort sett i fred. Vangrøftdalen var en fredet plett fri for byfolk og vadebukser.
Under etterarbeidet døpte Lenth, manusskriver og fortellerstemme, Vangrøfta til Skrukkedalsrenna, en elv som i følge han befant seg innerst i Skrapdalen.
Spekulasjonene om hvor den idylliske perlen og de store og tettprikkete ørreten som bodde her, befant seg, gikk høyt og lavt i fluefiskerkretser over det ganske land. Nærmere New Zealandske forhold med en drømmevisibilitet forårsaket av kombinasjonen høye elvekanter, klart vann og hvit sandbunn, kommer en knapt noe annet sted i Norge.
Elva fikk være en ubesudlet perle også året etter utgivelsen, bare kjent av en håndfull fiskere, som holdt kortene tett til brystet. Lenth og Dr Fismen ble nedringt til alle døgnets tider av mer eller mindre berusete menn, som var villig til å betale store summer for et hint som kunne føre dem i riktig retning. Men intet hjelp – før en kar mange hevder er en tulling fra Trysil eller der omkring la ut bilder, kart og kjørebeskrivelse på et nettsted hyppig frekventert av landets mest ivrige stangsvingere.
Påfølgende sesong opplevde Vangrøftdalen den rene invasjonen av karer med alvorlige blikk, svære SUVer og klær & utsyr til en sum større enn en middels uføretrygd.
Løpet var kjørt. Den lille elva ble voldtatt. Jordene til grunneierne ble trampet ned, og det ryktes endog om håndgemeng for å komme til på stedene Dr. Fismen lurte ni-hektos ørreter på en parachut # 16.
Noe måtte gjøres. Elva måtte berges. Bygda måtte spares. Det ble rett og slett for mye.
Det var med et visst vemod jeg i forrige uke klatret over gjerdet og møtte det samme olme, sløve blikket til kuene, som skremte langt flere fisker enn , Fismen og meg til sammen de dagene vi filmet. Jeg var forberedt på autostradaer langs breddene og knapt en fisk å spotte.
Men på tross av ekstremt lav vannstand, 25 varmegrader, stekende sol og et insektsliv deretter, var jeg langt fra trist da fiskedagen nærmet seg slutten. Etter innføringen av et forvaltningsregime som likner det vi kjenner fra lakseelver, med soneinndelinger, fangstreguleringer og begrensninger på antall døgnkort, er Skrukka på vei tilbake. Arrene langs bredden har grodd og selv om de oppførte seg virrete og rart, så vi flere praktfisker i det krystallklare vannet.
All ære til elveeierlag og Fishspot-prosjektet i Østerdalen, som ser ut til å ha lyktes – iallfall i første fase av redningsprosjektet. Vi får bare beklage alt oppstyr og pes våre dager med videokamera langs breddene forårsaket.
Nilssen
