Den første og eneste gangen jeg har fisket havabbor i Oslofjorden, var sammen med Bård og Nilssen i forbindelse med at vi skulle lage et program fra Egypt om fiske etter Nilabbor i Nassersjøen.
Vi dro ut en tidlig morgen i september i Bårds nye Buster, la oss til et sted vi hadde fått tips om av havabborekspert Runar Kabbe, og kastet inn mot land med synkesnøre og store Deceivers.
Ingen tegn til aktivitet i overflaten, blikk stille og sol. Vi hadde hørt at vi måtte bruke begge henda når vi trakk inn, at havabboren krever høy fart på flua.
Der og da følte jeg at det var noe av det dummeste vi noen gang hadde gjort – hvilket ikke sier så rent lite.
På det femte kastet smalt det på noe digert, og det som hang fast i den andre enden av snøret, kjempet på en helt annen måte enn noe annet jeg hadde hatt på før i Indre Oslofjord.
Da jeg til slutt fikk den opp – etter en episk kamp mellom fisk og mann – viste det seg at det var en havabbor på 3,7 kilo. Veid og kontrollveid. Ingen tvil. 3,7 kilo. Noen begynte å hviske om at det muligens kunne være Norgesrekord.
Da jeg skulle holde prydfisken opp foran kamera, stakk jeg meg på ryggfinnen og mistet den i vannet. Nilssen ble forbannet, Bård lo, og jeg var forvirret.
Det var en fantastisk fisk, ingen tvil om det, men alle omstendighetene rundt fangsten var bare kaos og tøys.
Heldigvis var det en aller annen løgnhals på Vestlandet som hevdet at han hadde fått en havabbor på nesten fem kilo noen uker etterpå, så jeg slapp å tenke mer på at jeg en stakket stund, muligens, hadde Norgesrekorden i havabbor på flue.
Jeg skjønte umiddelbart at jeg aldri i verden kunne toppe den fisken, at jeg hadde nådd toppen som havabborfisker etter fem kast. Derfor har jeg aldri fisket havabbor igjen.
Og hvorfor forteller jeg denne historien nå, fem år etter – jeg som alltid irriterer meg over andre som skryter av hvor stor fisk de har fått?
Fordi nå er det havabbortid. I hvert fall ifølge meg. Kom dere ut, sett fart på flua, fisk opp store fisker, slipp dem ut igjen.
Eller kanskje forteller jeg den fordi jeg føler at jeg ikke fikk den anerkjennelsen jeg fortjente den gang?
Vanskelig å si, jeg velger å tro at det kan være en kombinasjon.
Lenth
