Så var høsten her igjen, gitt.
På tide å finne fram boksen med døgnflueimitasjoner i størrelse 20 – 22, den som har ligget innerst i skapet siden i fjor, børste støvet av treerstanga, rigge den nye Loomis-snella mi med nytt snøre med lang tapering, og forsikre meg om at 0.10-fortommen ikke har råtnet siden i fjor høst.
Bård plukker meg opp etter jobb, jeg gleder meg som en unge.
For jeg har nesten glemt hvor frustrerende høstfiske er.
Jeg husker bare så vidt hvor ofte de bejublede centroptilum-klekkingene uteblir, har bare en vag formening av hvor korte periodene med aktivitet er, jeg har glemt at det blåser, fortrengt at de store fiskene aldri vil ta flua mi – iallfall ikke hvis vi skulle være så ekstremt heldige å oppleve en panserklekking.
Det jeg derimot husker godt, er hvor fantastisk fint det er langs elva i midten av september, lyset, fargene, den godmelankolske følelsen av at noe deilig som jeg vet kommer igjen, snart er over.
Og så tror og håper jeg at jeg lærte noe viktig i fjor. Tradisjonelle hacklefluer i størrelse 20 funker som regel best, iallfall på steder det er litt fart i vannet. Centroptilum-dunen flyter ofte luftig og urolig på vannet, danser og hopper mens den flakser med vingene, kanskje det er derfor en høytflytende, spinkel hackleflue ofte kan redde dagen? Er det stilleflytende og blankt, kan ofte en underhacklet Princeps gjøre underverker.
Hvis vi skulle være så heldige å oppleve ekstremklekking, må vi være på hugget tidlig og sent i klekkingen, mens det står på som verst er det tilnærmet umulig.
Jeg vet iallfall at fortommen må være uvanlig lang og tynn, at jeg må oppføre meg som en vaskeekte predator hvis jeg skal ha noen sjanse i det hele tatt.
Og så vet jeg at vi skal kjøpe fårikål på veien opp som står og lager seg selv mens vi haler inn sværinger. Dette skal bli fint.
Rapport følger.
Lenth
