Bård, Lenth og jeg ville lage et program med skogfiske som tema, da vi jobbet med serien ”På fisketur med Bård og ”. Vi baserte manuset på en fiktiv fiskekonkurranse mellom Lenth og Bård. Hvilke av deres respektive hjemtrakter var best; Skien eller Oslo?
Løvenskiold-skogen rundt Skien imponerte. Lyset var fint, vertskapet seks-stjerners og fisket godt over middels til skaufiske å være. Bård mente vi skulle ha mer enn flaks for å oppnå noe tilsvarende i Nordmarka. Og han hadde rett. Etter tre bomturer, som verken avstedkom gode replikker eller ørreter lenger enn 32 cm (det blir sjelden bra fiskeTV av slikt) gikk jeg i tenkeboksen, tok et moralsk oppgjør med min etikk som dokumentarist og bestemte meg for å jukse – gjøre Nordmarksopptakene på et vann en times kjøring nordvest for Oslomarkas yttergrense, på en sjø, som for alle unntatt de ytterst få med spisskompetanse, så ut som Katnosa, Sandungen eller Gjerdingen. Juksevannet befinner seg på åsen mellom Sperillen og Randsfjorden: En godt bevart perle som i mange år var et av Østlandets beste ørretvann. Ikke bare var snittvekten tett oppunder kiloen. Vannet har de heftigste myrdøgnflueklekkingene jeg har sett noe sted, og maursvermingene er både hyppige og heftige. Slikt blir det vaking, og vaking er fluefiskefilmerens mantra. Uten vak, ingen action, og uten action ingen dramaturgi, iver eller godstemning.
En sommerdag i midten av juni dro vi til Selsjøen og traff blink. Bård satt pers på tørrflue i skogsvann og vi landet et dusin fete og trinne aurer. Fire år senere brukte vi samme location under innspillingen av ”Tørrfluelandet 2”, av Lenth døpt ”Rævsjøen” et sted i Flensmarka.
Også da returnerte vi med smil om munnen og taper fulle av vakscener og intenst fiske. Riktignok var snittvekten gått ned noen hundre gram, men selv elvefisker Andreas mente dette var noe av det bedre han hadde opplevd – rent fiskemessig.
Da jeg overnattet på Selsjøen i forrige uke var insektene der som før (enorme mengder brunrøde eitermaur #20), vakene også. Men det hjalp så lite når ørretene vi lurte første kvelden var 41 cm og veide henholdsvis 540 og 530 gram (k-faktor under 0,9). Da vi så garnfangsten til grunneierne som holdt til på nabohytta morgenen etter, skjønte jeg alvoret. Av de 25 garnfiskene var godt over halvparten mellom 200 og 350 gram og ikke ett eneste eksemplar var i nærheten av noen av verken juksefiskene eller de Fismen og Lenth tok for fem år siden.
Selsjøen er et av mange tragiske eksempler på hvor feil et vann kan røktes. Store utsettinger av ørretunger i tilegg til reproduksjon, kombinert med garnfiske hvor maskevidder under 40mm er ulovlig, er selveste gromresepten for hvordan ødelegge et godt vann. Vi får sette vår lit til at grunneierne får stoppet galskapen og går på med lange og mange garnlenker med maskevidder fra 20 til 28 mm. Og er det ikke på tide at det offentlige heller bør bruke fiskekultiveringsmidlene på uttynningsfiske fremfor kalking i årene som kommer?!
Nilssen
