Etter lengre tids tørke i dalen, med påfølgende lav vannstand og doven stemning, begynte det omsider å regne lørdag morgen.
Det var perfekt.
Regnet var akkurat tungt nok til å gjøre en forskjell, påvirke naturen, sette i gang noe, men ikke så tungt at det ville renne tvers gjennom goreTex-jakka, sette en stopper for vaking eller farge elva brun.
Det var bikkjekaldt, vindstille, regn. Vi kunne ikke bedt om bedre forhold.
At ikke klekkingen ikke var i gang klokka ett var helt greit.
Helt normalt.
Det er sånn det er på regntunge dager om høsten: stein dødt fram til klokka tre, full fart fra tre til sju.
At vi ikke hadde sett snurten av en døgnflue klokka to var litt bekymringsfullt.
Da klokka ble tre og fortsatt ingenting, begynte jeg å klø i hodebunnen og bak på det ene låret.
Vi raste frenestisk rundt fra kulp til kulp – et eller annet sted måtte det da ha kommet i gang.
Null og niks. Det eneste vi så, var andre fiskere som satt og hutret og frøs og gnurte mulldyrpenis langs bredden.
Klokka fire hadde jeg sett flere fluefiskere enn døgnfluer – sjelden et godt tegn.
Klokka fem ruslet jeg dukknakket, gjennomfrossen og knust opp til bilen, der jeg sverget at jeg aldri skulle røre en fluestang igjen.
Klekkinga kom aldri i gang, den var avlyst, kansellert, utsatt på ubestemt tid.
Nå er det ikke uvanlig at det ikke klekker, det rare her var at alle ytre forhold lå så til grader til rette for bonanza.
Det gjorde det rart.
Men ikke så jævlig rart. Jeg har garantert opplevd det før. Jeg har bare fortrengt det.
Lenth
