Jeg er ikke stolt av det, men som utallige forbrytere før meg, sprakk jeg som en dong under politiavhøret i forrige uke. Før jeg gikk inn på Politihuset på Grønland, var jeg tøff i trynet, følte meg sterk og usårbar, var fast bestemt på ikke å røpe noe som helst rundt forbrytelsen – og jeg skulle i hvert fall ikke, under noen omstendighet, tyste på mine medsammensvorne.
Men da politimannen begynte å smøre meg med halslinser, og etter hvert presset meg med det temmelig overveldende bevismaterialet, falt jeg for fristelsen å røpe hvem kompanjongene mine var. Det kunne jo tenkes at han ville behandle meg litt mildere hvis jeg la alle kortene på bordet. Resultatet av min vaklevorne personlighet er at Nilssen må møte for ordensmakten klokka tolv i morgen, tirsdag.
Nilssen later som om han ikke bærer noe nag, sier at det kunne skjedd hvem som helst, men innerst inne er han nok fly forbannet.
Hva de kommer til å sikte ham for, derimot, er noe uklart. Nilssen har jo ikke fisket i Maridalsvannet. Er det forbudt å filme noen som begår en straffbar handling? Vil han beskyldes for oppvigleri, for å oppfordre folk til å bryte loven?
Jeg skulle gitt hva som helst for å kunne være der og støtte og trøste ham gjennom prøvelsene, men jeg har avtalt å spille golf med en kamerat akkurat når avhøret finner sted, så han får klare seg selv. Jeg ønsker han uansett lykke til, og vi kommer tilbake med et fyldig referat.
LENTH
