Jeg velger vestsiden. Et innfall. Parkerer bilen ved båtene og den store leirplassen. Vannet ligger blikk. Ikke en sky. Skogen på sitt vakreste. Snoker langs bredden. Titter etter vak og rare fluer med hvite vinger. Ser bare bøss, blader og livløs overflate.
Jadda! Et vak tett på land 60 meter til venstre. Fem sekunder senere et nytt. Påtagelig nærmere nå. Samme fisken?
Tydelige ringer 20 meter til høyre! Også det bare en meter fra land. Enda ett. Definitivt en annen fisk. To andre!
Det drar seg til. Høstfiske på sitt heftigste. Et halv dusin ørreter vimser snart fram og tilbake. De glefser, super, plupper, slurper, ruller. Alle vakformene i boka presenteres. Ser ikke hva de tar. Men definitivt ikke diptera. Den ser jeg ikke snurten av.
Fluevalget er uvesentlig. Ryddefisker er altetende.
Men de er vare.
Korte sidekast. Minimal vading.
Bare et bein i vannet. Is i magen, la flua ligge, ligge, ligge.
To bomslag før den tredje sitter.
En smellfeit hanfisk på 40 cm.
Glemt er politi, tjuvfiske og isvind fra nord.
Nilssen (fornøyd)
