I episode 10 og 11 av LarsogLarsBloggTV: http://www.vgtv.no/#!id=54602 og http://www.vgtv.no/#!id=54605 har vi på ny satt regnbueørreten i fokus. Håvard Stubø og jeg har besøkt to områder i Sverige hvor arten er høyt oppskattet.
Regnbueørreten er aktiv fra isen går til den legger seg. Den er på ballen mer eller mindre konstant og dermed en art som er langt lettere å få kontakt med, enn den klassiske nordiske brunørreten. Mens vi i Norge fortsatt diskuterer «fang & slipp», er «put & take» et helt vanlig fenomen hos broderfolket i øst.
I Høkensås, et skogområde på størrelse med Østmarka utenfor Oslo er fisket i all hovedsak basert på regnbueørret, som er settes ut i fangbar størrelse fra 30 til 50 cm. Bare her selges det ca 35.000 fiskekort i året. Et eget produksjonsanlegg sørger for settefisk, og det legges stor vekt på kvalitet. Regnbuene du kroker i Høkensås skal ikke skal se ut som oppdrettsfisk, karakterisert av finneslitasje og enorm overvekt. Jorddammer fremfor betongkummer, lav fisktetthet og moderat foring er tre nøkkelfaktorer for å produsere villfiskliknende settefisk .
I Sverige er regnbuen sett på som stasjonær art, i den forstand at den har eksistert i landet i over 100 år. Det er mer eller mindre fritt fram for både produksjon og utsetting, og arten bidrar i stor grad til en økende fiskeinteresse.
De første forsøkene med regnbue er tilsvarende gamle i Norge. På 60 og 70-tallet var arten den mest brukte settefisken over hele landet.
For 20 år siden ble imidlertid all utsetting av fiskearter som ikke var naturlige i norsk fauna, forbudt. Hovedargumentet bak forbudet var smittefare – at regnbuen er bærer av gyro og andre sykdommer, som kan være en trussel mot annen laksefisk. Fokus på stedegne arter fremfor utenlandske, som i minimal grad kunne formere seg her til lands, var også et vesentlig argument.
Det paradoksale med forbudet var og er at det ikke gjelder rakfiskprodusenter eller andre matfiskprodusenter.
ALL norsk rakfisk du kjøper i vakumpakker hos de store matvarekjedene, er enten dansk import eller produsert i dammer hovedsakelig i Valdres. De bælfeite, finneløse helfrosne ørretene i frysedisken er regnbueørret, i de fleste tilfeller produsert i en eller annen Vestlandsfjord.
At oppdrettsfisk rømmer, er et kjent fenomen. I vår fikk vi tilsendt bilder fra en liten elv på Sørvestlandethvor det var bonanzadiske på rømt regnbue, som hadde levd så lenge i fri tilstand at det var umulig å se at den opprinnelig stammet fra en proppfull mære. Det er heller ingen tilfeldighet at det finnes flott regnbue i enkelte vann i Valdrestraktene.
Mine første ørretopplevelser var med regnbue i Østmarka. Hadde det ikke vært for den, hadde jeg trolig ikke blitt en lidenskapelig sportsfisker.
Det er på tide å revurdere det hysteriske forbudsregimet mot settefisk av fremmede fiskarter her til lands. Utsetting av regnbue i enkelte vann og tjern hvor det ikke finnes rømmingsfare, kunne beriket fiskemulighetene, fiskeopplevelsene og interessen for sportsfiske i en tid der rekrutteringen til nye unge fiskere her til lands er minimal.
Ikke dermed sagt at jeg ønsker svenske tilstander. Men i mangfoldets tid: Hvorfor ikke kunne tillate noen unntak som bekrefter regelen og gi avkall på ideen om raserenhet når det kommer til levende vesener med finner ?!
Hvis noen vil bruke penger og energi på å lage en norsk variant av Norrbystrømmen, så hvorfor ikke ? Og hvorfor ikke tillate miniutgaver av Høkensås, om noen har lyst eller ser butikk i et slikt prosjekt? Regnbueørreten og andre fremmede laksearter finnes i norske fauna, og det trolig i langt større grad enn myndighetene vil innrømme eller innse.
Nilssen
