Jeg har filmet Lars Lenth lure ørreter i 15 år. Enkelte vil hevde at det er på tide å finne på noe nytt, noe annet, noe mer interessant, noe mer lukerativt. Men nei, jeg skal filme Lenth lure ørret til han (eller jeg) kreperer. Fredag formiddag i forrige uke var det nær ved å bli en realitet for oss begge. I noe som kunne blitt bane om TV-kåthet og fiskeiver hadde tatt overhånd, ble Lenth regelrett overmannet av en grisesvær ørret.
Da vi ankom Åmot torsdag ettermiddag, hadde vi som målsetting å lage en episode av årets LarsogLarsBloggTV med et klassisk fluefiskefokus – kjemisk fritt for gjeddefjas, pissprat & túllball, saltvannsfisker og overivrige guttunger, som sjarmerer seerne langt mer enn oss.
På tide, vil enkelte hevde. Hvorfor ikke, tenkte vi. Iallfall verdt et forsøk; gå tilbake noen år i tid, til «Tørrfluelandet»-dagene, kjøre zoomknappen helt i bånn og fokusere på insekter, prøve å formidle enkelt og greit hva det hele EGENTLIG handler om…
Den flomstore Rena-elva godt hjulpet av oppsynsmannen Bjørnar Hansen leverte. Det vil være en overdrivelse å si at det gikk forbausende greit, men det var ikke gitt at vi skulle komme i mål den første kvelden. «Å treffe planken» var banalt, men allikevel det eneste uttrykket vi kom på som dekkende, da vi oppsummerte senkveldens vårfluefiske & filming i Rena, hvor det ikke skjer en dritt før timen rundt midnatt.
Vi la oss ukristelig sent, våknet til styrtregn og en værmelding så trist at det ikke finnes ord for det.
Vi pakket i stillhet.
Varene var levert. Jobben var gjort. Rødvinen var drukket opp. Å bruke tid ved en flomstor Rena i et nigeriansk regnvær, var rett og slett bortkastet tid.
Hadde det ikke vært for lommekjentmannen Bjørnar sin iver etter å vise oss et par luresteder, sånn når vi først var der (selvsagt helt privat uten kamera), hadde vi rettet kursen sørover mot hovedstadsområdet raskest mulig.
Jeg hadde aldri hørt uttrykket før Lenth i en tilstand av frustrasjon, forvirring, sjokk, ute av kontroll, fullstendig maktesløs og rævkjørt, i fullt alvor uten å tenke seg om, presset fram på australskengelsk:
– «I GOT SPOOOLED for the first time in my life »
Meldingen kom sekunder etter at det som liknet mer på en sel enn en ørret, hadde plasket seg løs fra krokfestet hans 150 meter nedenfor der den tok.
Snella var tom. 100 meter backing var ute.
Allerede da fisken stakk nedstrøms etter å ha bli lurt av en latterlig høytflytende vårflueimitasjon, var Lenth tydelig:
– «Dette går til helvete. Jeg er sjanseløs. Det er ikke mulig å holde den igjen»
Hans milelange utras-erfaringer med bonefish og allskens torpedoformede saltvannsfisker hjalp ikke en dritt mot en Rena-ørret vi ikke aner størrelsen på. I kampen mellom spoleknuten, stanga og Lenth mot en flomsint uvadbar elv og en enda sintere kjempeørret i enden av 150 meter snøre, spent som en nystemt fiolinstreng, ble det soleklar borteseier.
(At Bjørnar var sikker på at det var den samme fisken han tok på 2,4 kilo søndagen i forveien akkurat samme sted, nevnes herved i parantes, da det gjør hele historien langt mindre mystisk og sær. Og skal vi være helt ærlige, noe vi aldri er verken ovenfor hverandre eller i offentlighet, tror vi at Oppsynsmann Bjørnar sa det enten for å trøste, fordi han var kjempemisunnelig eller i bunn og grunn syntes Lars var ei kløne som lot seg overmanne, uten å ta styringen med knallhard hånd før løpet var kjørt…noe jeg selvsagt er heeeelt enig i )
Nilssen
2,4 -kilosen til Bjørnar tatt fem dager tidligere på samme sted:
Foto: Ole Andreas Raastad
