Det begynte tirsdag. Lenth og jeg var tilbake i Skrukkedalsrenna, der vi filmet deler av Tørrfluelandet 1. Det var som å være ti år tilbake i tid. En flott ørret dekker nesten hele søkern i kameraet der den står i sollyset mot lys bunn en meter fra land. Den er oppe og snapper insekter i overflata ofte nok til at den lett kan ta. Lenth har sneket seg ut på sandbanken på motsatt bredd, mindre enn ti meter fra fisken. Han kaster seg inn på det som er et tilsynelatende lett flyt. Det var ikke tilfeldig at vi valgte akkurat denne elva da vi skulle filme Tørrfluelandet 1. Jeg har verken før eller siden vært ved en norsk elv, som egner seg så godt til filming, som er så visuell.
Hva var det ? Med fokus nede i vannet under meg ser jeg ikke annet enn et minivindu av verden. Men ørene fanger opp det øyet ikke ser. Er det et jetfly på vei opp dalen? Etter dagene i Lakselv var vi vandt med bråket fra F16-flyene som stadig var på vingene.
Men det er verken flyplass eller militærøvelse i Dalsbygda.
Før jeg har løftet hodet fra søkeren, ser jeg fisken forsvinne i et hav av gulnede bjørkeblader. Ut av ingenting kommer en vind så heavy at det nesten er komisk. Er det mulig ? fra 2 til 11 sekundmeter mellom to korte flyt ?!
Ja, det var mulig. Og det var innledningen til en absurd ettermiddag. Vangrøfta er ypperlig å fiske selv om det blåser. En finner alltid plasser hvor vinden ikke får tak. Men hva hjelper det når du kan telle 15 bjørkeblader per døgnflue, og det på en relativt bra høstklekking ?!
Vindkulene i Østerdalen tirsdag var bare begynnelsen. Det som skulle bli starten på høstfisket i Normarka, har blåst bort. Og lite tyder på at vinden vil gi seg med det første.
I påvente av klassisk septemberføre med høy skyfri himmel, iskalde netter og varme ettermiddager, får vi finne annet å gjøre.
Ni
