Sist gang jeg forfrøys bein og fingre (iallfall hadde følelsen av det) var på røyefiske på Store Sandungen – et av vannene i hovedvassdraget i Nordmarka. Det er 15 år siden. Røya i dette vassdraget er blitt en iten, blek, tynn kopi av hva den var. Samtidig er antallet sik eksplodert. Det virker som denne tendensen er gjengs for alle lavtliggende vann hvor fiskesamfunnet består av med sik, ørret, røye og abbor.
Jeg nevnte saken for Eva Thorstad/ NINA etter at hun fortalte om et iskaldt prøvefiske nylig utført i Fossemvatnet nedestrøms Snåsavatnet i Trønedelag, hvor noen tusselader har fått det for seg at utsetting av sik var en lur ting å gjøre, trolig utfra ideen om å bedre mattilgangen til gjedda.
Hun tok saken videre til kollega Odd Terje Sandlund, seniorforsker ved NINA i Trondheim.
Han hevder følgende:
«Jeg tror siken har to fordeler framfor røya:
– Den er en mer effektiv zooplanktonspiser (eller kanskje det er en kombinasjon av effektivitet som predator, metabolsk og atferdsmessig effektivitet ved ulike temperaturer).
– Siken legger eggene oppå substratet og klarer seg med fast mudder, mens røya graver ned eller gyter eggene slik at de faller ned i mellom steinene. Røya er derfor mer utsatt for O2-mangel hvis det er mye organisk sedimentasjon (som trolig er et problem i alle skogsvann). Jeg har tenkt at dette ble et problem den gangen skogs- og myrgrøftinga tok til (mer humus fra nedbørfeltet til innsjøen, passer i Osensjøen der røya forsvant fra ca 1860 til 1890), men kanskje er klimaendringene driveren nå. Jeg tipper at i Sandungen o a vann i Nordmarka vil en finne at alle tradisjonelle røyegyteplasser har mer organisk mudder enn godt er.
Odd Terje Sandlund Seniorforsker / Senior Research Scientist, Dr.philos/ NINA.
LN
