Laboratorium for Ferskvannsøkologi og Innlandsfiske v/ Naturhistorisk Museum, UIO (LFI) offentliggjorde i midten av desember en tilstrandsrapport om Akerselva.
Oppdragsgiveren for rapporten var Oslo kommune, Vann og Avløpsetaten – de ansvarlige for klorutslippet natt til 2. mars 2011.
Utslippet kverket så godt som alt liv i elva – fra Maridalsvannet til munningen, og betegnes som den groveste miljøskandalen i Oslo i moderne tid.
Det er Fylkesmannens Miljøvernavdeling, som har pålagt de ansvarlige for tragedien å gjøre undersøkelsene.
Det er ikke første gangen at den etaten eller bedriften som er ansvarlig for grov miljøkriminalitet, får jobben med å evaluere omfanget og konsekvensen av sin egen forbrytelse.
Vannverket bestemmer selv hvilket konsulentfirma de vil bruke til å utføre oppdraget i et marked hvor konkurransen er hard, pengene store og oppdragsgiver er en svært attraktiv samarbeidspartner og kunde for konsulent byrået også i fremtiden.
Hvorfor evalueres ikke omfanget av en gigakatastrofe som den i Akerselva av en nøytral instans, men blir pålagt den kriminelle selv å ta ansvar for å vurdere?
Hvorfor utnevner ikke Fylkesmannen selv konsulenter, har ansvaret for oppfølgingen og er ansvarlig for den endelige rapporten, konklusjonene som trekkes og innholdet i pressemeldingen om saken, for deretter å sende regningen til den ansvarlige for katastorfen ?
LFI-rapporten tegner et rosenrødt bilde av forholdene i elva nå snart to etter skandalen. Oslomarkas Fiske Administrsjon (OFA), som har stått for fiskekultiveringen av elva i to tiår og gjort en formidabel innsats, er mildt sagt svært kritiske til de konklusjonene som trekkes i rapporten. Nylig la de fram denne vurderingen på sine hjemmesider:
I etterkant av vårt tjuvfiskestunt i Maridalsvannet for et par år siden, ble de rigide fiskerestriksjonene i hovedstadens drikkevannskilder vedtatt å tas opp til ny vurdering av Byrådet i Oslo. Hvem fikk oppdraget ? Jo,også da Oslo Vannverk, de samme som hadde anmeldt oss for tjuvfiske og de som har utformet og håndhever dagens regler. Den gangen ble det også hyret eksterne konsulenter, som er avhengig av kunder som Vannverket for å få klingene mynt i kassen.
Denne praksisen for evaluering og etterforskning minner mer om stater vi ikke ønsker å sammenlikne oss med, enn hva som bør være virkeligheten i et land som vårt.
Rapporten fra Naturhistorisk museum kan du lese her:
Nilssen
