Artikkelen vi refererte fra «FISKESPORT» nr. 2 1936 stilte spørsmålet «Bør man lære sin kone å fiske?«. Den ble naturlig nok kommentert i den påfølgende utgaven. Vi gir herved ordet til Sonja (hva hun heter mer enn det, anes ikke …:
”Ja, man bør absolutt gjøre et forsøk. Det må være langt hyggeligere kan jeg tenke mig å være ”fiskerens kone” når hun får delta i hans hobby – for ikke å snakke om den økende interesse hun derved vil fordøie alle hans ”laksehistorier” med. Har kanskje innsenderen fått en eneste laks uten at det har vært et eller annet spesielt med akkurat den fisken? …
Jeg har hatt fornøielsen av å være en laksefiskers hustru i 22 år. I de første år kan jeg i et hvert fall tenke meg at han fant mine hender hvite nok og jeg var i det store og det hele vakker nok til at han ble fristet til å gjøre et forsøk med å få sin egen kone til å bli laksefisker. Temperament har jeg – så bevares – det der med tålmodighet kontra utålmodighet ved lærdommen, kan jeg godt være med på. –
Jeg kom imidlertid så langt at jeg fikk min første laks. Stor var begeistringen hos den andre halvpart. Der blev både klem og klapp, og nu mente han at jeg for tid og evighet er en svoren laksefisker. Det er imidlertid gått mange år siden den gang – Jeg blev en fiasko som laksefisker. Er det laksens skyld mon tro eller min manns? Å nei, han får nok ta skylden.
Min erfaring i dag er at alle laksefiskere er i besittelse av ikke så liten barnslighet blandet med en stor porsjon egoisme. I årenes løp har jeg hatt fornøielsen av å ha i min umiddelbare nærhet ikke så få engelske og norske laksefiskere. Felles for dem alle har vært at gleden har vært så som så over andres hell. Det har vært et rekordjageri uten like for å få mest i vekt og flest i antall. Jeg vilde aldri turde å risikere å lande en laks større i vekt enn noen av min manns. For da – først da tenker jeg vil vilde begge angret han fikk meg ut på den galei å bli laksefisker.
Jeg har sett tilårskomne engelske officerer komme som de beste hjertevenner – men efter noen få ukers forløp har den ene pakket trunken og reist sin vei – bare fordi den annen viste seg som en heldigere fisker.
Jeg har en gang i mitt liv forsøkt å kleppe en laks. Hør her alle laksefruer – det skal dere ikke innlate dere på! Etter å ha hatt laksen på kroken i nesten 2 timer – en veldig rugg – spør min mann om jeg tror jeg kan gå ned å kleppe. Jo, jeg var villig nok til et forsøk. I det samme jeg langet ut med kleppen, strøk fisken rasende forbi og ut i strømmen igjen … En tøm uten verken krok eller fisk var det som var igjen. Det var mindre pene ord som ble hvisket bak min rygg akkurat da.
Efter den bedrift bestemte jeg mig for å holde mig ved teltet. Han fisker, jeg koker, salter og røker og finner det mest formålstjenelig foruten å være passiv deltager ved elven å ivareta de huslige gjøremål. Har hørt at en lidenskap må en mann ha, og da er jeg allikevel gla for at min mann valgte laksefisket!»
Sonja
