I bladet «Fiske-sport» nr 6 1960 forteller fiskeribiolog Sven Sømme om sin opplevelse av det han kaller verdens største sportsbegivehet – sesongåpningen for ørretfiske i staten Washington i 1960:
«Forrige søndag åpnet ørretsesongen. Jeg ble hentet til begivenheten kl 3 om natten og ble kjørt ut til en liten innsjø på et par hundre mål. Det pøsregnet. Ved nedkjørselen til vannet var parkert ca 45 biler, alle i bruk og hver hytte var besøkt av 2-3 biler eller flere. Alle biler hadde båter med, enten på taket eller på tilhenger. Da det lysnet lå der ca 270 små båter med 1 til 4 personer i hver ute på vannet. Snakk om liv! Det var fluefiskere, dorgefiskere, slukfiskere, lakserog og markfiskere, og alle fikk noe. Det var barn med og uten tåteflasker, på bryggene satt gamle menn og kjerringer inntullet i pledd og presenninger i lenetoler, med og uten snøre og dupp. Det var bål i bål langs strendene, der ble bannet, ledd og frosset – og alle frøs – og i mange båter lå små barn over toftene og sov mens de større barn og de voksne fisket. Alle fikk noe, det var det rare. I det lille vannet var ca 5000 regnbueørret. Halvparten av dem ble dratt opp den dagen. Størrelsen var mellom 150 og 200 gram, enkelte så vidt over 400 gram. Og alle hadde moro.
Man regnet med at det den dag i washington var ca 250.000 biler på veiene og nærmere ½ million fiskere ute.
Noen dager før hadde jeg vært med å sette ut 85 store regnbueørret i Green Lake, som ligger innefor byfrensen i Seattle. Ørretene var to år gamle og veide mellom 5 og 10 pund – en krysning mellom Pautsky`s «supertrout» og Donaldsons (amerikanske regnbueørretforskere) utvalgte stamme.
En liten pike fikk en 6 pounder av dem på åpningsdagen. Mellom kl 9 og 10 på morgenen var det 2010 fiskere langs Green Lakes bredder. Vannet er på størrelse med Breiavannet i Stavanger. Fangstene var gjennomsnittlig 5 per fisker. Jack Donaldson og jeg besøkte flere vann ut over dagen, og historien var jevnt over den samme. I et vann, Echo Malteby, var det til kl 12 tatt 700 fisk av ca 200 fiskere. Alt dette fisket er kunstig. mange av vannene har vært ”reconditioned”, dvs opprinnelig fiske har blitt utryddet med gift og ny fisk satt inn.
Dette var en kortfattet beretning om den største sportsbegivenet i verdenshistorien. Det er historien om hvordan systematisk fiskeriforskning har gjort det mulig å skape et allemannsfiske av enorme dimensjoner i relativt få og små vann. Nordmenn kan kanskje rynke på nesen over dette fisket, men her er de fleste tilfreds med ordningen, med sporten og med fisket. Og dette er sikkert. Alle hadde moro, det så jeg med egne øyne … Uten de fantastiske forskningsresultater de har kommet med der borte, ville en slik sportsbegivenhet ikke være mulig, og ennå regner man med at en bare står ved begynnelsen.»
«Fiske-sport» var organet til Norges Sportsfiskerforbund. Det kom ut 8 – 12 nummer i året fra 1935 – 1962. Fiskeribiolog Sven Sømme (1904-1961) var broren til forfatteren av Ørretboka – Jacob Sømme. Han ledet Statens forsøksvirksomhet fra 1945 og var Inspektør for ferskvannsfiskeriene i perioden 1946–52. Han var en betydelig stemme innen norsk innlandsfiskeforvaltning i 30 år. At han ikke var mer kritisk til det han var vitne til under åpningsdagen i Seattle-området i 1960, virker underlig. Sportsfisket i Norge var imidlertid inne i en betydelig bølgedal på denne tiden. Den sure nedbøren hadde for alvor begynt å drepe småfisk og yngel i deler av Sør-Norge og vassdragsreguleringene hadde klare negative effekter. Sven Sømme og flere av hans kollegaer mente drastiske ting måtte gjøres, ikke minst for å imøtekomme fiskepresset fra det stadig økende antallet fiskere som brukte kasteslukredskap, noe de så som en stor trussel for innlandsfisket her til lands.
LN
