Oslomarka Fiske Administrasjon (OFA) tømmer i disse dager stamfiskedammen sin og setter ut de gamle storfiskene i Marka, i «govann» over hele skogen. Dette er bare et av flere kunstige framstøt for å øke muligheten til å komme i kontakt med store ørreter.
En av OFA´s gamle stamfisker som er satt ut i Oslomarka
I magasinet Alt om fiske nr 7 / 2014 skrev jeg en meningsytring om gigantomanien som fenomen, dog et annet utslag av fenomenet som brer om seg hos flere fiskekultivatorer enn OFA; å sette ut stor fangbar settefisk for å øke fiskekortsalget.
«På forsiden av Alt om Fiske nr 7 poseres det med en tilsynelatende gigantisk ørret, en fisk som ved første øyekast ser ut til å veie et sted mellom fem og syv kilo. En nærmere titt avslører imidlertid at det dreier seg om et eksemplar i beste fall halvparten av denne vekten, med mindre fiskeren i bakgrunnen har usedvanlig store fingre og et særdeles lite hode. Riktignok er det en fin fisk som holdes fram, men dens enorme størrelse er primært et produkt av en fisker og en fotograf som kan bildeposeringsteknikken, som gjør selv mediokre skapninger til gigantiske bjessinger.
Å fotografere fangsten før den settes tilbake, er blitt en vanlig foreteelse etter som catch & release har bredt om seg og Gud og hvermann har et kamera i lommen på fisketur. En har ikke lenger trofèfisken med seg hjem til likskue. Den settes tilbake etter avfotografering, helst sammen med fangstmannen.
Har du blitt avbildet med ditt livs fiske, vet du hvordan fotografiet kan lyve om fiskens størrelse – på godt og vondt.
For å unngå avsløring av den optiske illusjonen brukt på forsiden av siste nummer av magasinet du nå holder i hånden, stilles krav til brennvidde og fotograf. Å holde fisken opp mellom seg selv og fotografen er et velkjent triks for å overdimensjonere fangsten. Men gjøres dette uten finesse og fotografisk kløkt, ser det bare dumt ut.
For å øke fiskens visuelle vekt til minimum det dobbelte av hva den er i virkeligheten, er det minimum syv viktige prinsipper å huske på:
1. Desto strakere armer fangsten holdes med mot kameraet, jo større virker fisken.
2. Skjul fingrene i størst mulig grad for fotografen. Da disse er i samme fotografiske plan som deler av fiskekroppen, kan de avsløre fiskens virkelige størrelse.
3. Holder du fisken i hodeparti og hale og gir kroppen en bøy mot objektivet, framstår fangsten langt fetere enn den er i virkeligheten.
4. Fisken må være nyskyllet og fri for smuss. En barnål kan avsløre bedraget og en blank ren fisk framstår langt mer troverdig enn et blodig lik.
5. Jo mer ekstrem vidvinkel, desto større vil fisken se ut. Objektivet må ikke fortegne linjene i bildet (et såkalt fisheye-objektiv forvrenger fort virkeligheten så til grader at løgnen avsløres). Med mindre linsen ikke er av de dyreste, skjer dette lett. For å unngå ”problemet” bør fisken være midtstilt i bildet, gjerne såpass at det kan beskjæres i etterkant.
6. Vidvinkelbilder tatt på høylys dag med en lukkertide ned mot 1/100 sekund og høy iso-verdi, tillater liten blender. Dette medfører stor dybdeskarphet og øker troverdigheten.
7. Skal fisken fotograferes uten fangstmann i bildet, vil fiskens visuelle størrelse økes ved å legge den på et ujevnt underlag hvor fiskens midtparti hever seg mot det vidvinkelobjektivet.
Den første fiskefotografen som tok reklamefotografiets prinsipper i bruk i felt, var den danske lystfiskerbohemen Jens Plough Hansen. Fra han startet sin fiskefotografiske karriere på begynnelsen av 70-tallet til han tok sitt eget liv på Hemingwayvis i 1998, foret han de nordiske sportsfiskeblader med bilder ingen tidligere hadde sett før. Ikke bare var han under og over vann, og det gjerne i samme bilde – han var også en mester i å skape visuel illusjon med de kameraer og den fototeknikk datiden rådde over. I dag er hans prinsipper allemannseie. De fleste fiskere og fotografer benytter seg av dem uten å tenke seg om, og nåtidens kameraer gjør det langt enklere å formidle den optiske løgnen enn tidligere. Ser du et fiskemagasin på Narvesen eller andre steder der fiskeblader selges, poseres det i ni av ti tilfeller med fisker så enorme at de er utenfor naturens grenser for artens størrelse.
Riktignok er størrelse et vesentlig aspekt ved vår lidenskap. Men ved å dyrke størrelse så til de grader at en ikke lenger kan ta formidlingsindustrien av vår hobby og /eller lidenskap på alvor, graver den sin egen grav. Det blir som pornoindustriens dyrking av overdrevent store pupper og enorme peniser. I beste tilfelle faller de på manglende troverdighet. I verste fall skaper de mindreverdighetskomplekser.»
Lars Nilssen
