De fleste steder i landet er en kilosørret en stor fisk, et eksemplar det kan ta årevis mellom hver gang du lurer. (og da snakker jeg kilosørret, ikke en på 890 eller 940 gram)
Da jeg vokste opp som ivrig fisker i Østmarka og etter hvert Nordmarka, var persen min i årevis 36 cm – en ørret i underkant av halvkiloen – lurt på en mepps-spinner i Steinsjøen en tidlig mai-morgen.
Så en dag skulle det skje; i løpet av en time en formiddag i juni kroket jeg to giganter i Fallgardsputten ved Tømte. Jeg hadde fisket lidenskapelig i Osloskogene i årevis, og gleden ved de to rekordfiskene var så intens at jeg husker det som det var i går. Jeg formelig ser for meg hvordan den røde og hvite duppen ble sugd ned mellom vannliljene med en kraft jeg aldri tidligere hadde opplevd. Ørretene var 42 og 44 cm (780 og 920 gram) og hadde levd sine liv i fem, seks år i den lille myrputten, etter at de var satt ut som yngel.
Årevis med innsats hadde omsider gitt resultater. Jeg var stolt som en hane, var kongen på haugen i mitt og fiskekompisenes lille rike, og ingen kunne lenger fortelle meg at størrelse ikke har noe å si.
Hadde ørretene vært pelletspurker satt ut uka i forveien etter å ha levd tre år på settefiskanlegget til OFA i Sørkedalen, hadde det ikke vært noen bragd å lure dem. Jeg hadde heller hatt flau smak i munnen, en følelse av å ha mestret på tvers av naturen ..
Innlandsfiske etter ørret er en sær og vanskelig greie, noe som per definisjon gir lite valuta for anvendt tid i form av kilo og antall fisk. Sånn er det bare, selv om de som lever av å selge fiskekort skulle ønske det var annerledes. Får disse støtte og lov til å skape en annen virkelighet ved å sette ut feite store dustefisker vokst opp i årevis i en foringsanstalt, fjernes en viktig del av fundamentet for en genuin fiskeinteresse; at storfisker skal henge høyt, være vanskelige å lure, være noe gjevt og edelt, ikke noe finneslitt og dvaskt.
LN
