Fluefiskerne Marius Anderberg Book og Robert Alexander Sørvik kommer i denne gjestebloggen med sitt innspill i debatten rundt settefisk generelt og utsetting av stor fisk spesielt. Oslomarkas Fiske Administrasjon (OFA) har «valgt å ikke delta i denne debatten i media da vi ikke tror det gagner OFA«, som det formuleres i en e-post til medlemmene i forrige uke.
Vi håper og tror at en åpen diskusjon om utsettingsproblematikken som sådan og hva slags fisk som settes ut hvor, både er nødvendig og nyttig, og vi oppfordrer deg til å komme med meninger, enten du er organisert i en forening eller ei. Vi er en annen oppfatning enn OFA- ledelsen, som i sitt medlemskriv avslutter med; «Som vanlig behandler vi henvendelser fra mediene fra administrasjonen.»
Send innlegg til: nilssen@larsoglars.no
Men nå – GJESTEBLOGG!
«Innspill med tanke på OFA`s utsettingspolitikk
Vi har den siste tiden fulgt med på den informasjonen som har kommet frem omkring hvordan Oslomarkas Fiskeadministrasjon røkter sine fiskevann, og hvilke planer OFAs ledelse legger til grunn for fremtidig forvaltning. De ønsker seg økt fiskekortsalg, og har dermed funnet ut at det å sette ut store settefiskpurker vil være veien å gå for å gjøre oslomarkas fiskevann mer interessante og dermed selge mer fiskekort.
Som langt over middels ivrige fluefiskere med en forkjærlighet for stillevann, ser vi med gru på hvilke følger denne tankegangen kan ha for våre fiskevann. Vi kan simpelthen ikke forstå hvilken glede man som sportsfisker får ved å dra opp fisker som har levd et kunstig liv i settefiskanlegg, og blitt opplært til å innta pelletsfor. Disse fiskene har dermed mistet de naturlige instinktene en sunn fisk skal ha.
For det første vil disse fiskene være utrolig lette å lure sammenlignet med fisk som har levd et normalt liv og vokst opp i vannet fra de var små. Det vil dermed ikke gi noen som helst tilfredsstillelse som sportsfisker å ha fått disse på kroken.
For det andre viser det seg også at det å sette ut slike individer også strider imot dyrevelferdsloven som Pål Hedenstad viste i sitt debattinnlegg. Det blir derfor et spørsmål om respekt for individet og moral og etikk. Trår man over denne grensen ved å gjøre dette som en del av vår forvaltningskultur, faller alle argumenter i grus med tanke på bevaring av marka og naturen vår generelt. Det er lett å dra paralleller her til fiskeoppdrettsindustrien og dens ringvirkninger. Her kan man til slutt sitte med skjegget i postkassa uten fornuftige motargumenter fra sportsfiskernes side.
For det tredje virker det å måle fiskekultivering og forvaltning av naturen vår utfra antall solgte fiskekort som en forvrengt oppfatning av virkeligheten. De ivrigste fiskerne er ikke interessert i denne unaturlige og usunne kultiveringsformen. Vi vil ha en så naturlig fisk som overhode mulig. Eneste måten å få til dette på er å sette ut riktig antall fisk i forhold til størrelsen på vannet og vannets næringsgrunnlag, og la de naturlig få vokse seg store før de havner i stekepanna. Det er først da fisken blir interessant å fiske på.
Det man får da er kvalitetsfisker med et så naturlig utseende som overhode mulig i god kondisjon uten stygge og slitte finner. Vi er bombesikre på at det til syvende og sist vil selge mye mer fiskekort med en naturlig ørretbestand, enn et sirkusfiske med settefiskpurker som kun de med minst erfaring og fiskeinteresse vil finne interessant.
Man må spørre seg hva som egentlig ligger til grunn for at man holder på med sportsfiske. Er det kun for å få stor fisk og legge ut på sosiale medier for å oppnå mest mulig «likes», uansett om fisken er tynn som et slips og mangler deler av finnene sine, eller handler det om en genuin interesse for natur (uberørt), friluftsliv og flotte fiskevann hvor fiskene har en naturlig atferd?
For fluefiskere er ofte gode klekkinger med vakende og utfordrende ørret den ultimate settingen. Da blir fiskeren satt på prøve, hvor kløkt og oppnådd erfaring har en påvirkning på om man klarer å lure fisken eller ikke, mot at fisken skulle kastet seg på hva som helst av fiskeredskap. Det er dette som selger fiskekort, ikke overbefolkede fiskevann med slunken og liten ørret hvor det har blitt øst ut et unaturlig høyt antall settefisk, fordi man syntes foreningsarbeid og utsetting av fisk er gøy å holde på med uten en tanke om hva som er naturlig for vannet. Eller i verste fall – utstrakt bruk av settefiskpurker som en utstillingsdokke i markedsføring av fiskekortsalg. Nei vi takker oss heller til en sunn 7 hektos i perfekt kondisjon, enn en frankensteinørret.»
Marius Anderberg Book / Robert Alexander Sørvik
