Trygve Poppe er veterinær og professor i fiskesykdommer ved NMBU og stiller i en kronikk i Norsk veterinærtidsskrift, nr. 1/2015, s. 21 bl.a spørsmål om man ville akseptert de velferds- og smittemessige utfordringene det ville medført å fange inn vill fugl til bruk i hønseanleggene – slik man gjør ved fangst og bruk av rensefisk i lakseproduksjon. Vi gjengir her første del av kronikken, en lignelse uten rot i virkelighetens verden, men med klare paralleller til bruken av leppefisk i oppdrettsindustrien.
«Hønsemidd (Dermanyssus gallinarum) er vår vanligst forekommende blodsugende parasitt i fjørfeholdet, særlig i verpehønsbesetninger, og utgjør et betydelig problem. Midd forårsaker anemi, stress, redusert eggproduksjon og generell uro og bidrar til dårlig helse, redusert velferd, og redusert produktivitet. Midden finnes naturlig forekommende hos mange ville fuglearter, men er et alvorlig problem først og fremst i store monokulturer som for eksempel verpehønsbesetninger. For å holde middbestanden nede benyttes ulike behandlingsstrategier, særlig oppvarming av tomme hønsehus (midden dør ved 45 °C i 3 timer) og kjemisk behandling, først og fremst organofosfater og pyrethroider. Resistensutvikling hos midd er vanlig, hvilket innebærer at nye medikamenter må tas i bruk for å holde problemet i sjakk.
Som et miljøvennlig ikke-kjemisk behandlingsalternativ har man i den senere tid begynt å benytte såkalte rensefugler for å holde middbestanden i sjakk i hønsehusene. Det er vist i en rekke forsøk at flere småfuglarter kan være aktuelle for å beite på midden og de holder på denne måten denne plagsomme parasitten i sjakk uten bruk av termisk eller kjemisk behandling. Eksempler på gode rensefugler er for eksempel trekkfugler som linerle, løvsanger og sanglerke. Stasjonære fugler som granmeis har også vært forsøkt, men disse er svært lite varmetolerante og stryker vanligvis med i løpet av kort tid i de varme hønsehusene. Synantrope fugler som gråspurv og pilfink er på sett og vis semidomestiserte gjennom sin nære tilknytning til mennesker og trives godt sammen med høns. De er imidlertid lite effektive til å spise midd og har den leie uvanen at de ofte hakker ut øynene på hønsene.
Svært mange eggprodusenter i Norge er i disse dager i ferd med å gå over til bruk av rensefugl og har på den måten unngått kostbare og arbeidskrevende behandlinger med mere tradisjonelle metoder.
Tidligere ble rensefugl fanget bare i nærområdet, men den store etterspørselen har medført at slike fugler nå fanges i hele utbredelsesområdet for artene og sendes de ulike destinasjoner. Ikke minst har fuglefangere i kriserammede Hellas funnet en fin bi-inntekt i å fange trekkfugler som følger den østlige migrasjonsruten nordover til hekkeplassene. Trekkfuglene lar seg lett fange i store garn eller nett på de store slettene i Khalkidhikiregionen under trekket vår og høst, de samles deretter i store aviarier og sendes i kasser i godt ventilerte trailere til bestemmelsesstedet.
I Italia er bruk av tradisjonelle limpinner mye brukt i fangsten, men mange fugl skades under fangsten slik at fangerene bokstavelig talt «går på limpinnen» og fortjenesten blir dårlig. Noen gründere har etter hvert også startet med kommersielt oppdrett av slike fugler for salg til fjørfebesetninger. Det er vanlig at det inngås avtaler om «etterfylling» da dødeligheten på slike rensefugler er høy, både under transport og i bruk i besetningene. Det er ikke uvanlig med dødelighet på opp mot 40 % på rensefugl fra fangst til utslakting av verpehønsene. Dødeligheten skyldes dels dårlig tilpassing til et totalt fremmed miljø, stress og flere lidelser av infeksiøs karakter. Idiopatisk katarakt («grå stær») opptrer svært hyppig hos løvsanger som benyttes som rensefugl …»
Les kronikken i sin helhet her:
