En forunderlig fangst i Vansjø ved Moss har kastet nytt lys over norsk innlandsfiskehistorie.
I en artikkel i magasinet Alt om fiske nr 10/2014 forteller jeg historien om hvordan 20 lakseabborer havnet i Vansjø ved Moss på slutten av 1800-tallet:
I 1887 bevilget stortinget penger til innføring av både stor og småmunnet lakseabbor fra Tyskland. Bakgrunnen for bevilgningen var innstillingen fra fiskeri-inspektøren, som: ”Ville søke tilveiebragt en fiskesort som egner sig for de lavtliggende, for våre edlere arter så godt som blottede elve og vand i sydøstlige Norge”. I 1889 ble det bl. a. satt 20 eksemplarer i Vansjø. To av dem ble visstnok tatt i nærheten av innoset fra Hobølelva et par uker etter utsettingen i 1890, men det var også den eneste gjenfangstrapporten fiskeri-inspektør Landmark fikk. Fiskeribiolog Huitfeldt-Kaas skriver imidlertid i sin bok om ferskvannsfiskenes utbredelse og innvandring til Norge fra 1918; ”Blackbassen forekommer såvidt meg bekjendt, for øjeblikket blot på 3 steder i landet, nemlig i Vandsjø ved Moss, i en isdam ved gaarden Rygge og i et tjern i Kragerø, alle steder indført i 1880 – 90 årene. I allefald på de 2 første steder vites den at ha forplantet sig”. Dette er det siste som har vært skrevet om lakseabborfangster i Norge.
I går mottok jeg imidlertid en mail som kastet nytt lys over lakseabborutsettingene i Vansjø:
“Jeg tilbragte en svært stor del av oppveksten på 70- og 80-tallet på fisketurer i Vansjø. Vi hadde båt i Karlshusbund og jeg kjenner derfor denne delen av Vansjø spesielt godt. Min avdøde onkel Hans Asp fortalte ved flere anledninger en historie som igjen ble veldig interessant etter å ha lest artikkelen. Onkel Hans hadde under fisketur i Kilebukta (Kilen) som er en del av Karlshusbund og strekker seg som en kile nordøstover inn i Henæstangen fått en ubestemmelig fisk. Dette var lenge før internett var oppfunnet, men han hadde ved å studere bøker på et bibliotek funnet to alternative arter som fisken kunne være. Den mest sannsynlige var Lakseabbor. (den andre var Byglandslaks). Kilebukta ligger like ved min fars barndomshjem på Bjørnebekk og min onkel Hans begynte å oppholde seg i dette området fra ca. 1949/50 etter at han møtte min tante (fars søster). De bosatte seg i området fra ca 1952. Jeg vil anta at den aktuelle fisketuren fant sted en gang helt i begynnelsen av 1950-årene. Det var under pilkefiske med drivende robåt den ubestemmelige fisken ble fanget. Jeg mener å huske at vekten var litt i underkant av 1 kilo. Ved nytt nedslipp hogg det umiddelbart på en ny fisk av samme art, men denne falt av like før den skulle løftes opp i båten. Onkel Hans fortalte at begge fiskene hogg på i et svært lite område av Kilebukta som var 2-3 meter dypere enn bunnen i nærliggende deler av Kilebukta. Det ble gjort forsøk på å finne tilbake til denne forsenkningen i bunnen uten å lykkes, verken da eller seinere. Under isfiske har jeg selv ved noen anledninger gjort spede forsøk på å finne en slik forsenkning, uten hell. Jeg har dog ikke forsøkt med bruk av ekkolodd. Det foreligger ikke noe bilde av den beskrevne fangsten, men etter artikkelen i AoF 10/2014 mener jeg min onkels historie er blitt enda mer troverdig og interessant. Kanskje var det slik at Lakseabbor overlevde noen tiår lengre i Vansjø/Norge enn man tidligere har trodd ? Om den fortsatt kan påtreffes er vel heller tvilsomt, men hvem vet ??”
Mvh
Ole Lundeby
Fra bladet Fiskesport i 1937
Fra artikkelen i Alt om Fiske nr 10/ 2014:
LAKSABBOR
Av Lars Nilssen
I USA er sportsfiske etter Black Bass stedvis like populært som fiske etter ørret og andre laksefisker. Det er ti forskjellige arter av Black Bass, men det er først og fremst largemouth (stormunnet) og smallmouth (småmunnet) det dreier seg om. På norsk kalles fisken idag lakseabbor. Tidligere ble den også kalt sortabbor, selv om den verken har noe med laks, ørret eller abbor å gjøre rent artsmessig. Den kan imidlertid minne om en kraftig abbor av utseende, og den har en fighting spirit som hos mange sportsfiskere oppleves minst like intens som laksens. Nå var det neppe artens egenskaper som sportsfisk som var hovedmotivet bak forsøket med å akklimatisere den til norske forhold, men i 1887 bevilget stortinget kr 400,- til innføring av både stor og småmunnet lakseabbor fra Tyskland. Mannen bak prosjektet var nok en gang den driftige fiskeri-inspektør Landmark. I en innstilling til stortinget skrev han blant annet:
”Formålet for det heromhandlende Akklimatiseringsforsøk er at søge tilveiebragt en Fiskesort, som egner sig for de lavereliggende, for vore ædlere Fiske-arter saagodtsom ganske blottede Elve og Vande i det sydøstlige Norge, forekommende Mængde af smaa og saagodtsom værdiløse Fiskearter, for største delen tilhørende Karpernes Familie, og paa den anden Side holde Stand mod de i disse Vandomraader almindelige utbredte rovfisk, navnlig Gjedden og Abboren.
Det er vistnok sælvsagt et en Fisk, der skal fyldestgjøre de nysnævnte Krav, maa være en Rovfisk, og som saadan maa Black Bass utvilsomt karakteriseres, om end denne Egenskab ikke kommer op mot Gjeddens”
Bevilgningen fra Stortinget til det offensive forsøket førte til umiddelbar handling. 20 lakseabborunger på to til tre år ble bestilt fra Riddergodsbesitter M.v.d. Borne i Bernechen i Tyskland, en fiskeinteressert herre som hadde importert artene fra USA og fått de til å formere seg i sitt private damanlegg.
De første lakseabborene ankom Kristiania med damskip fra Stettin i slutten av oktober 1887 og ble satt ut i dammen på Kjekstad Gård på Røyken, som også var hovedstedet for bekkerøyeproduksjon på samme tid. Men i motsetning til med disse gikk det skeis for laksabborene da dammen raste sammen våren etter de var satt ut, og alle forsvant nedstrøms.
Men Landmark var ikke mannen som ga seg med ett forsøk. I 1888 ble det foretatt en ny import, men atter en gang feilet utsettingsplanen til fiskeri-inspektøren da fiskene var livløse ved ankomst Østbanen med tog. I 1889 gikk det bedre og 20 laksabborer ble satt ut i Vannsjø, 7 i et lite tjern i Aremark og 10 i en dam på Grønvold Gård i Østre Aker. Det ble også satt ut 11 individer i Akersvannet ved Tønsberg.
Den styrtrike Skibsreder Bruun som bodde i nærheten, hadde tydeligvis sansen for ideen om en ny art i sine hjemtrakter. Året etter den første utsettingen i Akersvannet bekostet han selv innføringen av 20 nye ungfisker, hvorav 13 overlevde transporten fra Tyskland, hvor Riddergodsbestyreren var i ferd med å gjøre god butikk på sine importerte sportsfisker.
I 1894 fikk Landmark organisert nok en utsetting. En sen høstdag fikk 40 tyskfødte Black Bass nye omgivelser i en dam på Evje. Da det ble trukket not i dammen tre år senere viste det seg at minst to av dem var i live, men det var også det siste en kunne lese om det norske laksabboretableringsforsøket fra Landmark sin hånd. Det hadde kommet han for øre at en kar fisket opp to Black Bass i nærheten av innoset fra Hobølelva i Vandsjø et par uker etter utsettingen i 1890, men det var også den eneste gjenfangstrapportene han fikk.
Fisker-inspektøren måtte konkludere med at arten ikke trivdes i Norge og han oppga prosjektet etter notdraget i Evje.
Da sportsfiskerne organiserte seg i Norges Sportsfiskerforbund på midten av 1930-tallet, dukket spørsmålet om Black Bass utsettinger opp på ny.
Amerikanerne startet produksjon og utsetting av arten i 1928, og bare dette året ble det satt en halv million yngel med godt resultat.
Temaet ble debattert i flere innlegg i bladet ”Fiskesport ” i 1937 og her henvises det stadig til innlegg og studier gjort i Sverige og Danmark:
”Black Bass er en høist sympatisk fisk. Humør og stridbarhet synes å ligge på laksefiskenes høie nivå, hvortil kommer at noen arter vokser meget raskt, oppnår betydelig størrelse og er gode matfisk. En Black bass opfører seg omtrent som ørret og jumper med høie hopp og voldsomme rusninger … den evner å trives under vidt forskjellige livsbetingelser og av og til under dårlige vannforhold hvor andre fiskearter ikke kan leve.”
Men av en eller annen grunn var alle forsøkene på utsetting av de amerikanske abborene en skaffet opplysninger om, endt med negative erfaringer. Max von der Borne, som skaffet Landmark de norske forsøksfiskene, hadde store visjoner om hvordan hans importerte ynglinger skulle erstatte den europeiske abboren til glede både for yrkesfisker og sportsfiskere. I teorien kunne nok dette la seg gjennomføre, iallfall iflg den kunnskapen en satt inne med på den tiden, men kartet stemte ikke helt med terrenget: De utsatte amerikanske abborene slo heller ikke til lenger sør på det europeiske kontinent.
I heftet ”Die Fische Tirols und Vorarlbergs” nr 3 / 1934 oppsummerer en H. Margreiter hvordan det gikk med visjonene og utsettingene av det som skulle bli den nye sorte sportsfisk fra USA:
”Amerikanerne vokser i mellem-Europa gjennomgående dårlig, de lar sig ikke fange, undgår alle fangst redskaper, biter ikke på noe agn, minst på flue, er hoverdsakelig rogn og yngelspisere og drar hvor de kan det, ofte bort …”
Da det ikke kunne påvises noen virkelige vellykkete utsettinger verken i Norge eller Europa og det heller ikke var noen som tok initiativ eller bevilget penger til å forsøke på ny, endte 30-tallets laksabboropptrinn kun med ønsker fra en og annen ildsjel, som gjerne ville finne på noe nytt.»
Meg bekjent er det ikke notert noen fangst av laksabbor i Norge i moderne tid, men den teoretiske muligheten for at det finnes avkom etter Landmark-prosjektet i eksempelvis Vannsjø ved Moss, kan ikke avskrives fullstendig.
Meld gjerne fra om du vil prøve lykken eller har hørt rykter om kameraten til onkelen til fetteren din, som en gang fikk en merkelig svart abborliknende fisk, enten her eller et annet sted i landet.»
