Sludd, isvind (tidvis fra alle retninger), plaskregn, opphold, vindstille, mer regn. 17. mai-været viste seg fra sin beste side for oss som foretrekker skogen og vak fremfor byen og rabalder på nasjonaldagen. Med nesedråpe og valne fingre ble det som skulle være en liten formiddagsrunde en ekspedisjon til tidlig kveld.
Etter en usedvanlig treg start på sesongen, eksploderte fjærmyggklekkingene i møkkaværet. Som under identiske forhold i fjor, opplevde jeg et fluefiske med små klekkere av de sjeldne.
17. mai kl 17.02:
Sekundene etter ørret tok flua, minnet om hvirvelen som kommer når man drar ned i en gammeldags dass
I mai-utgaven av «Alt om Fiske» beskriver jeg fenomenet over fem sider.
Her er et utdrag fra artikkelen:
«Fjorårets overgang til norsk sommer og virkeligheten ble brutal: Fra ettermiddager med kortbuksevær til sludd og isvind på under ett døgn. Så ille ble det at jeg var nær ved å kansellere avtalen med Marius B 5. mai. Den var gjort mens sola fortsatt sto på himmelen og det var hyggelig i det minste bare å være i skogen.
Det kom ikke som noe sjokk at han var forsinket. Det hadde begynt å snø store disneylandfiller da jeg var på vei. Selv hadde jeg fortsatt vinterdekk, mest grunnet latskap. Hvordan den gamle skuta til Marius var skodd, ante jeg ikke, men med sommerdekk ville han utvilsomt ha problemer. I mangel av mobildekning på avtalestedet, ruslet jeg inn til vannet.
En halv dekningstrek senere rinte jeg:
– fiske? … nå ? du mener ikke det Lars ?!… du mener ikke at du står i vadere inne i skauen i dette været ?!
Like etter ble forbindelsen brutt. En vindrosse formelig dro av gårde med dekningen. Mutt og kald sto jeg alene på myra. Det var årets åttende tur og jeg hadde knapt sett tre vak.
Så ble mørkt, veldig mørkt.
Jeg visste hva som var i emning. Kom meg i trygghet under nærmeste tre og ventet. På syndefloden.
Hva var det?
Et vak ?
Et eller annet hadde iallfall forårsaket små bølger, og fugl var det ikke. De hadde gjemt seg de også.
Oups … igjen … der borte midt i suppa … oups … av råttent gammelt siv. Vinden hadde lagt seg. Haggelbygen som gikk over i duskregn var i ferd med å gi seg. Med en myrtust dekket av noe som liknet hvite isoporkuler som sete, støttet jeg albuene mot knærne. Kikkerten ga meg et stødig teleblikk, og det som utspant seg i okularet det nærmeste minuttet endret alt. Sjelden har transformasjonen fra mislykket tufs til fiskeskjelvende jeger vært mer markant.
Tunnelsyn mot det som var minst fire fisker som formelig plasket rundt mellom de råtnende sivaksene, skulle straffe seg. Landtungen med fast grunn som ledet så langt ut i vannet at den ga fri baksleng i alle retninger, lå like foran mine føtter da det glapp. Å miste grunnen under beina er ille nok på høylys dag et sted du er kjent. Ikke fullt så sjarmerende i en ukjent bunnløs myr med det som jeg nå hadde sett var store fisker vakende som besatt på kort avstand.
Hvordan jeg kom meg opp av sumpen aner jeg ikke, men besøket i gjørma var definitivt medvirkende til at hendene mine skalv så til de grader at å treffe nåløyet på en #18 palmermygg framsto som a shot in the dark. Miksen av årets første fiskeskjelv, våte klær, maikulde og trangt nåløye, akkompagnert av slurpende ørreter, er trolig dødelig for rett på mann på feil plass. Selv var jeg på rett plass og mer i live enn jeg hadde følt meg på et halvt år.
11 dager senere er feltboka mi spettet med blodige notater. Jeg digger rett og slett å finne ut og notere meg hva og hvor mye en ørret har spist. Det er lite annet enn avlivning som funker for å bedrive seriøs gastroskopi. Skogsørreten er ikke alltid en delikatesse, men tas den før vannet bikker 15 grader, er myrsmaken fraværende. Og å fiske uten et snev av høstingaspektet er ikke min greie.
Da jeg omsider fikk to av de vakende fiskene, kverket jeg dem og tok vare på mageinnholdet. Jeg har sett mye rart i ørretmager, men det som dukket opp på tallerkenen hjemme på kjøkkenet den første iskalde kvelden var definitivt på pallen av spesielle syn. Fjærmyggpupper! Så sammenskivset at hver av dem formelig este ut da jeg blandet den sammenpakkete massen ut i litt vann. 300? 500? 600? Jeg ga opp forsøket på å tallfeste mengden, men det var definitivt nærmere 1000 enn 500 – og de fleste trolig tatt i form av et vak!
Mageinnholdet på en fjærmyggfokusert maiørret fra skogens stille vann
Ingen tilfeldighet
Et jevnt driv av fjærmygg seilte rolig bort fra grunna der de klekket mellom sivene. Ingen av dem ble tatt. Allikevel fisket jeg den første halvtimen med en palmermygg som fløt som en dupp uten søkke. Riktignok var jeg under sterk påvirkning av tørrfluehysterikeren Lenth, og det var faktisk slik at flua ble tatt på to av de fire første flytene, men allikevel … Mageinnholdet på de to fiskene fra kvelden i forveien talte sitt tydelig språk: Det var de stigende myggpuppene som fattet fiskens interesse, og de tok dem like under vannfilmen eller i det de hadde rukket å presse fram en flik av vingene fra det bulende skulderpartiet. Å leke dustete purist var bare dumt og snart gle ferskt fortomsmateriale inn i krokøyet på en Palomino Midge # 16. Som dagen før begynte jeg å skjelve, men denne gangen fordi jeg visste at det jeg nå vår væpnet med var som sukkertøy for småunger. Riktignok fantes det store mengder godterier å velge i der ute, men været var identisk med gårdsdagens med unntak av haggelbygene, som kom som sludd ikke som iskuler. Vakbildet var også det samme. 10 -15 ørreter kom og gikk med jevne mellomrom. De vimset rundt på et ca 25 kvadratmeter stort område og måtte blinkes 100% om de skulle ta.
Dag tre fortonet seg identisk, med det til forskjell at jeg oppdaget at klekkingene og vakingen foregikk hele dagen, fra morgenen til det ble mørkt. Kanakkasvakingen forkom imidlertid kun i forbindelse med regnbygene.
I løpet av den kommende uka var jeg innom fire forskjellige vann. Været vekslet fra jævlig til enda verre sett med våre øyne. Fjærmygg og fisk har tydeligvis andre definisjoner på hva som er godt og dårlig vær. Aldri har jeg sett så mye fin fisk vake noen gang. Intensiteten var ikke den samme overalt, men i forkant, under og etter en byge poppet det opp stor fjærmygg, og vakene kunne være så tett på land at jeg ofte måtte stå langt inne på myra for å kaste.
Forholdene var akkurat slik vi hadde under innspillingsdagen til ”Tørrfluelandet” og her som der var de fiskene som viste seg av vannenes groveste kaliber – jeg holdt på å skrive uten unntak, en sannhet med visse modifikasjoner.»
LN
