I artikkelen «Opptur & Nedtur» i Alt om Fiske nr 1 / 2016 kan du lese om norges mest potente storørretstamme og hva den utsettes for på sin ferd for å reprodusere seg. Her er artikkelens første del:
«I høst passerte 845 storørreter fisketrappa i Hunderfossen på vei opp til gyteplassene lenger opp i Gudbrandsdalslågen. Dette er det største antallet som er blitt registrert siden trappa ble åpnet i 1966. Hunderørretens moderne historie fra å være på sammenbruddets rand på 1970-tallet og fram til i dag, er derfor på mange måter en suksesshistorie.
Radiomerket Hunderørret
Alt om fiske nr 1/2016
Men på tross av gledelige tall er det ikke bare lyse skyer i horisonten. Som følge av den nye og grovere varegrinda som nylig ble installert foran turbininntaket dør en urovekkende stor andel av nedvandrende smolt og vinterstøing, i følge ferske forskningsresultater. I oktober 2011 befinner jeg meg oppe på demningen som har regulert Lågens frie ferd mot Mjøsa siden 1964. Jeg er sammen med en håndfull forskere fra NINA/Lillehammer og ansatte i Eidsiva Energi og skal filme et forsøk som aldri har vært gjennomført tidligere, et eksperiment som kan bli betydningsfullt både for storørretstammen i norges største innsjø og andre ørretbestander som passerer kraftverksdammer i forbindelse med gytevandring. I det store bassenget oppstrøms demningen som temmer Hunderfossen svømmer flere titalls utgytte ørreter. De blinkende carlin-merkene som dingler ved ryggfinnen, merker som festes på all fisk som går opp fisketrappa, gjør de lett synlige. Skuet er både fantastisk og grotesk, men det er på ingen måte eksepsjonelt. Det samme skjer nemlig hver eneste høst, både her ved Hunderfossen og andre elvekraftverk. Demningen hindrer fiskene i å komme videre nedover i elva. For å komme trygt ned til Mjøsa må de finne en trygg passasje.
Et dødelig dragsug
Se for deg følgende scenario som om du var en av ørretene der ned i kraftverksdammen: Utkjørt, utmagret og veik legger du på svøm nedover Lågen etter måneder hvor kjønnsdriften har styrt handlingene dine. Nå er det eneste du ønsker å komme hjem, tilbake til Mjøsa, ned til matfatet og tilværelsens letthet. Ferden går lett i begynnelsen. Du slipper deg nedover med strømmen, trenger bare å legge inn et styretak med et par av finnene i ny og ne. Men plutselig er det stopp. Sammen med hundrevis av de andre fiskene som har vært på samme oppdrag som deg, som er i like skral forfatning, er du fanget i et stort basseng. I enden av dammen skimter du en betongvegg. Jo nærmere du kommer veggen, merker du dragsuget fra en åpning to-tre meter under overflaten, et sluk som trekker med seg store vannmasser. Foran åpningen ser du konturen av et gjerde, et gitter som skal sørge for at fremmedelementer ikke trekkes med. Grinda er tydeligvis beregnet på større gjenstander enn deg, for selv om du er blant de største ørretene som deltok i årets gyting, kan du komme deg forbi. Avmagret som du er etter høstens kraftanstrengelse er avstanden mellom stålribbene stor nok, og snart ser du et par av fiskene du slåss med på gytefeltet for en uke siden gli forbi stolpene og forsvinne i voldsom fart ned i mørket. Snart velger en håndfull andre samme vei. Selv har du krefter til å stå imot. En anelse om at noe ikke er som det skal være holder deg unna. Du velger heller å svømme rundt i bassenget for å finne en annen vei ned. Men det er ingen alternativ rute hjem før det kommer så mye vann i Lågen at turbinene ikke klarer å svelge unna alt. År om annet kan det komme en sen høstflom som gjør det mulig for deg å smette over en lukekant med overvannet, men vanligvis må du og de andre som ikke passerer gitteret tilbringe vinteren i det golde bassenget i påvente av vårflommen.
I følge forsker Morten Kraabøl NINA/Lillehammer velger hver tredje ørret som passerte fisketrappa i Hunderfossen på gytevandring i høst, nedvandringsruta som sender dem rett til to like store og dødsens farlige turbiner. Noen meter innenfor gitteret, bak den svarte åpningen, faller nemlig vannet 46 meter loddrett ned før det dundrer gjennom kraftturbinene, som med sine sju roterende gigablader forvandler en ørretkropp til hakkemat dersom den blir truffet. En kan ha flaks, havne mellom to av bladene og unngå å bli kuttet i fillebiter. Sjansen for at så skjer er imidlertid som å vinne i lotto med en hundrings som innsats. Er en blant de få heldige som smetter hel gjennom er farene på langt nær over. Et voldsomt vakuum vil møte deg på den andre siden før du på ny trekkes inn i et svart hull. Mørbanket, med sprengte øyne og bulende innvoller tumles du videre med vannmassene gjennom den 4,4 km lange tunellen som fører deg tilbake i Lågens hovedløp ved Fåberg. Derfra og ned til Mjøsa vrimler det av predatorer med både finner og vinger.
Det er langt lettere å havne i dødens dragsug nå enn tidligere. I 2010 ble de to varegrindene som skal hindre brask og dritt å havne i turbinene, skiftet ut. Åpningen mellom stålribbene ble økt fra seks til ti centimeter. Glipen ble fire centimeter bredere, stor nok til at selv meterlange utgytte hunderørreter kan passere. Uten tanke på hvilken konsekvens den nye og grovere konstruksjonen ville ha for den unike storørretstammen, ble grinda bestilt, levert og montert uten at kraftselskapet nevnte et ord eller konfererte forskerne som har fulgt hunderørreten med argusøyne i flere tiår. Slik er det nemlig i Norge. Varegrinder har pussig nok hittil ikke blitt betraktet som et fisketiltak, selv om det er det eneste fysiske hinderet som kan redde ørret og andre fiskearter fra å bli makulert i vannkraftens tjeneste.
Fisketrapp og gytevandringer
Noen sørget for å hjelpe deg på vei opp. Men hvorfor sørget ikke de samme folkene for å hjelpe deg ned? Et av konsesjonsvilkårene for utbyggingen av Hunderfossen Kraftverk var at det skulle bygges fisketrapp, ei trapp som sto ferdig i 1966. På den tiden var alle fisketrapper i verden konstruert etter en amerikansk modell beregnet på svømmesterk stillehavslaks, en art som dør etter førstegangsgyting. Ørreten derimot kan komme tilbake til elva og gyte både tre og fire ganger forutsatt at den kommer seg helskinnet ned til innsjøen den bor i, spiskammerset som feter den opp til neste ferd oppstrøms. At ingen var dette bevisst da demninger og trapper ble bygget i etterkrigsårene, er i etterpåklokskapens lys ubegripelig. Det samme er det faktum at ingen stilte spørsmål ved nedvandringsproblematikken før for 10 siden.»
Lars Nilssen
